Olav Duun: Menneske og natur

Grethe Fatima Syéd; Hallvard Kjelen; Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy; John Brumo; Heming H. Gujord; Erik Bjerck Hagen; Haakon Halberg; Anne Cathrine Haugdahl; Morten Olsen Haugen; Renate K. Nordnes; Sveinung Nordstoga; Audhild Norendal; Einar Vannebo

doi:10.55669/oa7210

Olav Duun (1876–1939) hadde status blant de største forfatterne i sin tid, også internasjonalt. Siden havnet han i skyggen av de andre store fra sin generasjon, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Det fins imidlertid gode grunner til å løfte frem forfatterskapet på nytt, noe de 13 artiklene i denne boken tydelig viser.

Duun har for eksempel mye å melde om forholdet mellom mennesket og naturen, et tema som blant annet diskuteres i bidragene fra Einar Vannebo, Renate Nordnes og Grethe Fatima Syéd. Kanskje kan novellene – som John Brumo og Audhild Norendal skriver om – være en vei inn i forfatterskapet? Bidragene i denne boka berører ellers temaer som alderdom (Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy), eksistensialisme (Sveinung Nordstoga), litteraturens historiedidaktiske potensial (Heming Gujord), Duuns plass i kanon (Erik Bjerck Hagen) og endrede normer for barnelitteratur (Hallvard Kjelen).

Med den store bredden i tilnærminger og perspektiver forfatterne bringer til torgs, er det grunn til å håpe på fortsatt og økt interesse for forfatterskapet, både innenfor akademia, i skolen og blant det bredere lag av lesere. Duuns tekster utfordrer oss på stadig nye måter, slik litteratur av stort format kan gjøre, og artiklene i denne boken viser, sammen og hver for seg, at vi fortsatt har noe å lære av Duun om det å være menneske i verden.

Sammendrag

Naturen er innskriven i eit forvitneleg verdimønster når det gjeld synet på menneske, kultur og religion i Juvikfolke. For det første har han funksjon som ramme og materiell ressurs i romansyklusen, det som kan kallast den mimetiske framstillinga av naturen. Verket er ei landnåmssoge, som viser menneskets kamp for å legge naturen under seg. I denne kampen blir mennesket forsøkt hindra av angst for løynde motstandskrefter. Landnåmsaspektet blir òg vurdert ut frå ulike økokritiske perspektiv. For det andre bruker Duun naturen metaforisk som spegel for menneskesinnet og forståinga av omverda. I dette perspektivet blir mennesket òg assosiert med naturfenomen og dyr, og særskilde lokasjonar får ein ladd symbolfunksjon i plottet. For det tredje har naturen ein ontologisk dimensjon; han seier noko om grunnvilkåra for tilværet og blir dermed framstilt med ei fenomenologisk røyst. Den sistnemnde blir relatert til K. E. Løgstrups fenomenologiske filosofi med vekt på sansinga som tilgang til naturen. Med sitt paradoksale janusandlet utløyser naturen ei eksistensiell og religiøs undring over tilværet. Naturen framstår òg som ei grunnleggande kjelde for etikken, som igjen blir nært relatert til estetikken. Vidare blir framstillinga av tilhøvet mellom natur og menneske vurdert i lys av Henri Bergsons naturfilosofi, som ser menneske og natur som delar av ein større organisk heilskap gjennom l’élan vital, livsstraumen. Bergsons sondring mellom kategoriane lukka/statisk og open/dynamisk blir brukt som ein innfallsvinkel til Duuns framstilling av det religiøse. Den dynamiske religionen har sine fremste representantar i mystikarane, og dei står som dei ypparste aktørane i den kontinuerlege skapingsprosessen som konstituerer tilværet.

2. Menneskekatastrofar eller naturkatastrofar?

Eit økokritisk blikk på flaum som setting og motiv i «Menneske og maktene» og «Flommen»

Les pdf

https://doi.org/10.55669/oa721002

Sammendrag

Menneske og maktene (1938) av Olav Duun er ikkje ein klimaroman, men motivet flaum, slik det kjem til uttrykk som apokalypse i verket, kan likevel vere ein inngang til å lese verket økokritisk. Gjennom komparative blikk på motivet flaum, slik det også blir nytta av Jonny Halberg i romanen Flommen (2000), blir klimakrisa som kontekst og lesaren sin horisont utforska. Ei komparativ tilnærming til motivet flaum og naturkatastrofe som fenomen i litteraturen gir rom for å diskutere menneska si eksistensielle krise i møte med naturkrefter som trugar vårt daglege driv. For å auke engasjement for spørsmål utanfor litteraturen er det naudsynt å diskutere kva verdi verka kan ha utover å vere fiksjon. Høvet mellom menneske og natur er høgaktuelt å drøfte opp mot klimakrisa vi står i som vår tids apokalypse. Økokritikk tilbyr ei alternativ tilnærming til litteraturarbeidet både i forsking, utdanning og kvardagslesing. Vi veit alle at vi må endre levesett og tankegang for å møte klimaproblema. Økokritikken bidreg aktivt til haldningsendringar og er eit stadig veksande felt. Formålet med å lese tekstane inn i klimakrisa som kontekst er å undersøkje kva vi kan lære av å lese litteratur, og korleis økokritikken i møte med litteratur kan bidra til auka engasjement for klimaspørsmål. Litteraturen løftar fram viktige perspektiv om forholdet mellom menneske og natur som kan inngå i denne diskursen. Så lenge naturen utgjer eit trugsmål, vil naturkatastrofar i praksis kunne definerast som menneskekatastrofar.

3. Vi skal vinne over naturen. Eller skal vi?

Natur og overnaturlighet i Olav Duuns forfatterskap

Les pdf

https://doi.org/10.55669/oa721003

Sammendrag

Denne artikkelen undersøker noen naturbeskrivelser i Olav Duuns forfatterskap, sorterer dem grovt i typer, og diskuterer hvordan de kan tenkes å fungere for fiksjonspersonene og for leseren. Den henter eksempel fra forfatterskapets midtre og seinere del, med særlig vekt på hvordan Duun fremstiller naturen som levende, besjelet og ofte fortrollet, og som et sted der personene møter noe som er større enn dem selv og det de kan begripe, altså i en viss forstand som noe hellig. For å komme nærmere vår kulturs grunnleggende skisma kropp–sjel og natur–kultur, skisseres et idehistorisk bakteppe der særlig følgene av René Descartes’ filosofi blir en forklaring. Det antydes også en mulig fremtidig utvikling for denne tenkemåten, basert på en krisebevissthet som i dag oppfattes som stadig mer prekær. At vi lever i en tid med akutt behov for endring, må før eller seinere få følger for vår egen selvoppfatning. Og hvis ikke litteraturen kan gi oss innsikter om oss selv, hva er da dens funksjon? Med andre ord: Måten Duun skriver frem besinnelse, respekt og ydmykhet overfor naturen, kan få oss til å innse at før noe kan endres i det ytre, må det endres i det indre. Artikkelen er lite teoretisk. Den bygger på tidligere Duun-forskeres arbeid med natur og religion, og henter inspirasjon, men ikke mange begrep, fra økokritikken, den økokritiske feminismen og nyere bevissthetsforsking. Artikkelen har som ambisjon å inspirere andre forskere til å utforske tematikken videre.

Sammendrag

Kapittelet tek føre seg den eine av to barnebøker Olav Duun gav ut under pseudonymet Ole Raabye, nemleg Storbaaten (1912). Grunnpåstanden er at Storbaaten vart til i spennet mellom barnelitterære konvensjonar og Duuns kunstnarlege ambisjonar. Resultatet er ei kompleks barnebok som i nokon grad står i strid både med barnelitterære konvensjonar som gjaldt i 1912 og barnelitterære konvensjonar i dag. Romanen utforskar både sosiale og etiske spørsmål, men svara romanen ymtar om er «duunske», og følgjeleg lite representative for barnelitteratur. Ein tentativ konklusjon er at Storbaaten har litterære verdiar som gjer at romanen, trass forfattaren sine motførestillingar, bør reknast med som eit fullverdig verk i forfattarskapen.

Sammendrag

I høve 100-årsjubileet for utgivinga av Juvikfolket er det gjennomført eit utvida litterært prosjekt med ei gruppe lærarstudentar frå ulike program i første syklus av Grunnskulelærarutdanning master 1–7 ved Nord universitet. Prosjektet gjekk ut på å arbeide med romanen I eventyre (Duun, 1921), sjå framsyninga Juvikfolket på Trøndelag Teater (Matheson & Eggen, 2023) og dra på fagtur med stadsbasert lesing på Jøa, der forfattaren var fødd og oppvaksen. I denne artikkelen diskuterer vi på kva måte eit slikt utvida litterært opplegg kan utvikle studentane som litteraturlesarar og litteraturlærarar. Empirigrunnlaget består av observasjonar, gruppesamtalar og studentane sine individuelle refleksjonstekstar. Prosjektet viser at studentane har utfordringar med lesinga av romanen og har behov for å ta i bruk eit utval lesestrategiar som dei ikkje nødvendigvis er kjende med. Teateroppsettinga gjer studentane merksame på symbolikk og litterære verkemiddel. Studentane opplever ekskursjonen og den stadsbaserte lesinga som eit høgdepunkt, og det er spesielt tverrfaglege aspekt som då blir framheva. Prosjektet tyder på at ein aksjon for lesing av Olav Duun er fruktbar både for å utvikle kunnskapar om forfattaren og forfattarskapen hans spesielt, men også generelt for å gjere studentane meir medvitne om eigen litterær kompetanse og utvikle deira syn på seg sjølve som framtidige litteraturlærarar.

Sammendrag

Dette kapittelet diskuterer hvordan Olav Duuns noveller kan brukes i litteraturundervisningen i skolen i dag. Duun har tradisjonelt hatt en kanonisert status i norsk skole. Med innføringen av L97 og R94 på 1990-tallet ble posisjonen hans ytterligere styrket. Men med innføringen av Kunnskapsløftet har Duuns posisjon blitt marginalisert, og novellene hans er ikke lenger tatt med i lærebøkene. Dette kapittelet argumenterer for at Duuns noveller likevel kan ha en relevans i litteraturundervisningen. Kapittelet presenterer de tre novellene «Lykke-Per», «Ny akkort» og «Ei lita jente og tjuven hennes» fra samlingen Vegar og villstig (1930/1997) og diskuterer hvordan temaet sårbarhet kan være en relevant innfallsvinkel til disse tekstene for dagens elever. Sårbarhet blir diskutert som et sentralt motiv i alle de tre novellene. Kapittelet har som formål å vise at ved å bruke denne tematikken som inngang, kan elevene knytte tekstene til eget liv og egen samtid. Novellene kan på den måten også bidra til å realisere arbeidet med de fagovergripende temaene i LK20 ved å utgjøre et supplement og en motvekt til en mer didaktiserende samtidslitteratur.

7. «Alltid ei lære i det som blir fortalt»

Sjangertrekk og tolkningsutfordringer i Olav Duuns «Blind-Anders»

Les pdf

https://doi.org/10.55669/oa721007

Sammendrag

Det er med rette påpekt at Olav Duuns forfatterskap bærer preg av den muntlige tradisjonen i Namdalen, noe som særlig gjelder novellene. Mellom debuten i 1907 og 1930 utga Duun fire novellesamlinger, men valgte selv å bruke betegnelsene «sogor» og «fortelingar» framfor den mer litterære termen «novelle» – noe som kan tyde på en bevisst tilknytning til muntlige fortellertradisjoner. Samtidig viser Duuns tekster også klare spor av mer skriftlige litterære former, med påvirkning fra den tysk-nordiske novelletradisjonen, eventyrsjangeren og islendingesagaen. Denne artikkelen undersøker samlingen Blind-Anders (1924) med fokus på hvordan ulike sjangertrekk kommer til uttrykk, for slik å belyse Duuns særpreg som novelleforfatter.

Sammendrag

Denne artikkelen utforsker hvordan aldring og alderdom er fremstilt i Olav Duuns romanserie Juvikfolke (1918–1923), som skildrer historien om flere generasjoner i tett samspill. I dette romanuniverset blir den gamle i stor grad tatt vare på og verdsatt, men veien er kort til at den gamle blir umyndiggjort og latterliggjort. Duuns litterære alderdommer er følgelig fremstilt som ambivalente; de eldste er i stor grad vitale og handlekraftige, samtidig som de er sårbare og svekkede. Denne ambivalensen synliggjør hvordan alderdommen rommer både muligheter og begrensninger. Analysen viser dessuten at Duuns romaner er komplekse; de fremstiller ikke entydige, kategoriske mønstre for hvordan aldring og alderdom fortoner seg, og de seks romanene peiler ikke ut noen klar utvikling i hvordan det er å være gammel i Juvik-samfunnet. Det varierer fra person til person og justerer seg noe med tiden. Etter hvert som romanseriens tid entrer 1900-tallet, viser for eksempel den siste Åsel seg som mer visjonær og nytenkende enn sine forgjengere.

Sammendrag

I kapittelet diskuteres Duuns Medmenneske-trilogi ut fra dens mulige status i den norske romankanon sett fra 2025. En slik status vil nødvendigvis være omstridt og uansett variere en hel del ut fra hvem som har gjort seg opp en mening om saken. Relevante spørsmål vil være: Hvor ofte leses bøkene? Hvor gode er de i forhold til Duuns aller beste romaner? Hvor gode er de i lys av de 20–40 fremste kandidatene til en slik kanon? Kapittelet presenterer en tolkning av særlig Ragnhild-skikkelsen og vurderer romanens gode og mindre gode sider i tett samspill med denne tolkningen.

Sammendrag

Olav Duun gav ut romanen Ettermæle i 1932. Duun-forskarar reknar 30-åra som ein periode der forfattaren prøvde ut nye litterære framstillingsformer, og Ettermæle må vurderast i lys av dette. Romanen er i det ytre forma som ei kriminalhistorie der Brynjar vender tilbake til heimbygda si for å undersøkje kva som har skjedd sidan far hans er tiltalt for å ha drepe kona si. Romanen består av mange einskildsamtalar mellom hovudpersonen og folk i bygda. I denne artikkelen utforskar eg nokre eksistensfilosofiske aspekt ved romanen, og prøver også å knyte dette til ein litterær modernistisk skrivemåte. Eg tek utgangspunkt i Jean-Paul Sartres bok Eksistensialisme er humanisme og Dag Østerbergs framstilling av eksistensfilosofien. Sentralt i mine resonnement står omgrepa reflektert og prereflektert medvit. Eg trekkjer også inn synspunkt frå den eksistensielle tenkinga til forfattaren Fjodor Dostojevskij. Når det gjeld modernistiske skrivemåtar, krinsar framstillinga mi om omgrepet subjektivitet og eit vekslande forteljeperspektiv, henta frå narratologien, og eg finn belegg for at romanen kan kallast modernistisk ut frå dei nemnde kriteria. Eg konkluderer også med at det finst mange eksistensfilosofiske element i romanen, men det kan synast noko uklart om eksistensialismen er ein berande idé i heile boka. Til det er romanen for samansett og unndreg seg på mange vis ei tydeleg heilskapleg forståing.

Sammendrag

Artikkelen utforskar korleis historiske endringsprosessar kjem til syne i Olav Duuns hovudverk Juvikfolke (1918–1923), og kva vi hundre år etter at verket kom ut kan lære av hovudpersonen Odin. I denne tilnærminga får litteraturen status som ei medverd eller modell for samfunnet. Lesaren er ikkje sjølv del av medverda. Slik får litteraturen eit særleg erkjenningspotensial fordi dei aktuelle fortolkingane ikkje kjem i strid med lesarens eigne interesser i kvardags- og yrkesliv. Artikkelen viser korleis ein sterk tradisjon i Duun-forskinga tangerer mystikken, men plasserer seg sjølv i ein rasjonalistisk tradisjon. Ut frå ei sameining av litteraturdidaktiske og historiedidaktiske grunnposisjonar fører analysen fram til fire læresetningar som kan lesast ut av dialogen mellom Juvikfolke og relevante historiske erfaringar.

Sammendrag

Siden 2010 har Trøndelag fylkesbibliotek drevet nettsiden olavduun.no og en tilhørende Facebookside. På Facebook har vi siden 2013 delt bilder med sitater fra Olav Duuns bøker. Arbeidet med dette, og responsen vi har fått, har vist oss at Duuns forfatterskap fortsatt har et stort publikum. De mest likte innleggene i 2023 nådde 7000 lesere og fikk flere hundre reaksjoner. Duun fungerer godt i sitatformat fordi mye i hans romaner lever opp til ordspråksjangerens krav: korte spissformuleringer, poetisk originalitet og en varm, humanistisk holdning. Vi har lært at publikummet vårt også setter pris på de mange små prosadiktene i Duuns bøker. Vi ser at mange oppfatter Duun som en språklig mester og en etisk vismann. For å utvide dette bildet av Duun har vi også arbeidet med å dele sitat fra bøkene hvor Duun framstår tydeligere som syrlig, tvetydig, ironisk og spottende.

Grethe Fatima Syéd

er litteraturviter, forfatter, oversetter og formidler. Hun tok doktorgraden på Olav Duuns forfatterskap ved Universitetet i Bergen i 2012 og har gitt ut boken Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter (2015) samt artikler om Duun og andre i ulike fora. Hennes siste sakprosautgivelser er Du kan ikke lage en potet. Essay og artikler om litteratur og samfunn (2023) og En sommer med Inger Hagerup (2025).

Hallvard Kjelen

er professor i litteraturdidaktikk ved Nord universitet. Kjelen har publisert artiklar om litteraturdidaktikk, litteraturhistorie, regional litteratur, skuleutvikling og skriveopplæring. Siste bokutgjevingar er Helgeland som litterært landskap (2022) og Ein lovsong til trassen (2023).

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

er professor i nordisk litteratur og instituttleder ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Hun arbeider særlig med tekstkritikk, bokhistorie, alderdomslitteratur og nordiske noveller. Siste bokutgivelser er Samtidslitterære alderdommer (Universitetsforlaget, 2020) og Norske noveller (Universitetsforlaget, 2023).

John Brumo

er professor ved Institutt for språk og litteratur, NTNU og har blant annet utgitt boka Litteratur som erfaring (2020) og en rekke artikler, særlig om norsk modernistisk litteratur, novellesjangeren, litteraturdidaktikk og forfatterskapene til Sigbjørn Obstfelder, Dag Solstad, Knut Hamsun og Frode Grytten. Siste artikkel: «Hamsuns Paa gjengrodde Stier (1949) som ‘sen stil’» (Edda 3/2025).

Heming H. Gujord

er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium, Universitetet i Bergen. I tillegg til doktorgradsavhandling og biografi om Olav Duun har han særleg forska på litteraturhistoriske og ideologihistoriske emne. I 2018 utgav Gujord studien Fløgstad verk om forfattarskapet til Kjartan Fløgstad.

Erik Bjerck Hagen

er professor i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Han har utgitt bøker som Litteraturkritikk. En introduksjon (2004), Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og -kritikk 1920–2011 (2012), Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter (2013), Norsk litteratur 1830–1875. Romantikk, realisme, modernisme (2019) og Alexander Kiellands romaner. En litteraturkritisk studie (2024).

Haakon Halberg

er førsteamanuensis i norsk ved Fakultet for lærarutdanning, kunst og kulturfag, Nord universitet. Han underviser primært i litterære emne ved campus Levanger. Forskningsinteressene hans er mellom anna litteraturdidaktikk, litteraturen i eit regionalt perspektiv, samisk forteljekunst, økokritikk og morsmålsfaget i tverrfaglege samanhengar. Siste publikasjonar: «‘Vi må passe på dem, det er det som er jobben’. Norske mellomtrinnselevers økokritiske lesninger av barnelitteratur om truede rovdyr i en tverrfaglig læringskontekst» (2025) og «Trepartssamarbeid som modell for utvikling av lærerstudenters profesjonskompetanse: Et universitetsskoleprosjekt om samisk i norskfaget» (2025, med Anne Kathrine Hundal og Inger Johansen).

Anne Cathrine Haugdahl

er universitetslektor ved Fakultet for lærarutdanning, kunst og kulturfag ved Nord universitet, Levanger. Ho underviser i både litterære og språklege emne, og er spesielt opptatt av å legge til rette for at barn og unge finn glede i å lese god litteratur. Stikkord for forskingsinteressene hennar er litteraturdidaktikk, estetisk lesing med tverrfaglege opningar, økokritikk og mangfaldsperspektiv.

Morten Olsen Haugen

er seniorrådgivar i seksjon for kunst og kultur i Trøndelag fylkeskommune, med oppgåver innan tilskot, kunstforvaltning, samisk barnelitteratur og anna. Han har vore biblioteksjef i Ørland, barnebokkritikar i Aftenposten og Adresseavisen. Haugen er fagansvarleg for fleire områder i Store norske leksikon og leiar av Kulturrådets vurderingsutval for barne- og ungdomslitteratur. Han skriv og redigerer lokalhistorie, var «Årets Wikipedianer» i Norge i 2013 og dreiv i mange år nettsida olavduun.no.

Renate K. Nordnes

er universitetslektor i norsk ved Nord universitet og tilknyttet program for lærerutdanning. Hun har hovedfag i allmenn litteraturvitenskap fra NTNU. Nordnes er særlig opptatt av koblinger mellom økokritikk, litteraturdidaktikk og stedsbasert læring.

Sveinung Nordstoga

er dosent em. i norskdidaktikk ved Institutt for språk og litteratur ved Universitetet i Søraust-Noreg. Han har skrive fleire artiklar og bøker om litteraturhistoriske emne, songlyrikk, historia om norskfaget og om nynorske forfattarskap.

Audhild Norendal

er førstelektor i norskdidaktikk ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge. Hun underviser i ulike temaer innenfor den første og andre lese- og skriveopplæringen, skjønnlitteratur og litteraturdidaktikk. Forskningsinteressene hennes er danningsperspektiver i norskfaget, særlig knyttet til skriveopplæring og litteraturformidling.

Einar Vannebo

er dr.philos. på ei avhandling om religion og menneskesyn i Duuns dikting (2016). Han har arbeidd ved Universitetet i Oslo, mellom anna som direktør for Den internasjonale sommarskolen. Vannebo var medredaktør av Norsk litterær årbok frå 1989 til 2002 og er aktiv i arbeidet med Duun-formidling, mellom anna i Olav og Emma Duuns stiftelse.

Navigasjon

Olav Duun

Menneske og natur

Synopsis

Grethe Fatima Syéd, Hallvard Kjelen

Einar Vannebo

Sammendrag

Eit økokritisk blikk på flaum som setting og motiv i «Menneske og maktene» og «Flommen»

Renate K. Nordnes

Sammendrag

Natur og overnaturlighet i Olav Duuns forfatterskap

Grethe Fatima Syéd

Sammendrag

Hallvard Kjelen

Sammendrag

Haakon Halberg, Anne Cathrine Haugdahl

Sammendrag

Audhild Norendal

Sammendrag

Sjangertrekk og tolkningsutfordringer i Olav Duuns «Blind-Anders»

John Brumo

Sammendrag

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

Sammendrag

Erik Bjerck Hagen

Sammendrag

Sveinung Nordstoga

Sammendrag

Heming H. Gujord

Sammendrag

Morten Olsen Haugen

Sammendrag

Grethe Fatima Syéd

Hallvard Kjelen

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

John Brumo

Heming H. Gujord

Erik Bjerck Hagen

Haakon Halberg

Anne Cathrine Haugdahl

Morten Olsen Haugen

Renate K. Nordnes

Sveinung Nordstoga

Audhild Norendal

Einar Vannebo