Sammendrag

Play is a central activity in early childhood education, and preschool teachers are increasingly expected to initiate, participate in and sustain play as active participants in children’s play. However, research indicates that maintaining playworlds over time presents particular challenges, especially when the play begins to falter. Drawing on a four-year play development project in a Swedish municipality, this article examines how dramatic tension can serve as a pedagogical tool in playworlds.

This study is grounded in cultural-historical play theory and drama theory, and utilises participant observation, teacher interviews, reflective logs and constructed vignettes. Two analytical vignettes illustrate how different uses of teacher-in-role, improvisation and status positioning can either sustain or dissolve shared imaginative engagement.

The findings suggest that dramatic tension should be understood not only as a feature of narrative content but also as a didactic and dramaturgical tool that preschool teachers can actively shape into playful action. When teachers make conscious choices regarding role, status, ambivalence and relational positioning, dramatic tension can be distributed and extended over time, enabling playworlds to deepen. The article argues that knowledge of dramatic tension may constitute a core competence for early childhood educators working with playworlds.

Sammendrag

Essayet formidler en kropslig tilblivelsesproces med legens muligheder i procesdrama, hvor 44 danske folkeskoleelever på syv år, deres to L1-og dramalærere og jeg som feltforsker fortolker billedbogen Farverne som forsvandt (Øhrbeck-Nilssen & Duzakin, 2021). Med et posthumant perspektiv viser essayet, hvordan leg og drama udfoldes med menneskelige og mere-end-menneskelige kroppe i L1-undervisningen med billedbøger, og hvordan procesdrama både inddrager og skaber legeerfaringer med eleverne, som inspirerer dem til nye lege i fritiden. Drama i L1-undervisningen åbner altså for særlige og virtuelle veje mellem leg og undervisning og mellem børn og voksne med det mere-end-menneskelige.

Sammendrag

Dette vitenskapelige essayet undersøker hvordan dramafaglige arbeidsmåter fra teateret kan brukes som verktøy for å styrke barnehageansattes lekekompetanse. Essayet viser hvordan barrierer som selvbevissthet, behov for kontroll og frykt for vurderende blikk kan hemme ansattes evne til å delta i lekende samspill med barn – og hvordan teaterets rammer kan bidra til å bygge ned slike barrierer. Utgangspunktet er et utviklingsarbeid der ansatte fikk erfaring med å spille ulike roller i korte teatersnutter, som en tryggere og mer strukturert inngang til lekens mer uforutsigbare karakter. Arbeidet beveget seg gradvis fra manusstyrt framføring til improvisasjon. Overgangen gikk fra å skulle vite hva man skulle gjøre i scenen på forhånd, til å rette oppmerksomheten mot hvordan, og endte i en emosjonell og kroppslig innlevelse i karakterene som skulle spilles, og i scenens estetiske formspråk (scenens hvorfor). Etter hvert som deltakerne utviklet kroppslig trygghet og estetisk sensitivitet, flyttet det lekende samspillet seg fra scenen og inn i barnehagens hverdagsliv, der teater og lek smeltet sammen. Analysen antyder at lekekompetanse er tett knyttet til mot, tillit, improvisasjon og evnen til å gi meningsfulle og fantasifulle responser på barns initiativ på måter som gir leken kraft og energi. Teaterets arbeidsmåter framstår dermed som en egnet og overførbar vei inn i lekens verden for ansatte som ellers opplever deltakelse i lek som utfordrende og vanskelig.

Sammendrag

Det pågår en debatt i det pedagogiske miljøet om «frilek» versus lekbasert læring i barnehagen. Debatten er ikke ny, men den har fått fornyet aktualitet gjennom rapporten Et jevnere utdanningsløp: Barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant barn. Debatten kan fremstå som polarisert: den ene posisjonen anser «fri lek» som den eneste eller viktigste formen for lek i barnehagen, mens den andre posisjonen først og fremst er opptatt av lek som kilde til læring. I dette vitenskapelige essayet tar jeg til orde for en tredje posisjon, der barnehageansatte har en sentral funksjon i igangsetting av lek. I noen av dagens dramafaglige praksiser finner en fiksjonsleken som en helt sentral komponent, der barns og barnehageansattes kompetanse, kreativitet og erfaringer sammen bidrar til samskaping av lek og læring (Lindquist, 1997; Heggstad & Heggstad, 2022).

Sammendrag

This article aims to explore the complexities of repetitive features in children’s unstructured dramatic play, considering which dramaturgical concepts might be employed to approach and describe this phenomenon. Repetitive features in children’s play culture are a well-known phenomenon in Early Childhood Education and Care (ECEC) settings.

In this article, we are not concerned with whether repetitive features carry positive or negative value. Rather, our focus is on how we, as ECEC teachers and university lecturers or researchers, can approach, describe and discuss this feature of dramatic play.

We discuss and provide examples of various dramaturgical concepts that may enhance our understanding of the complexity of repetitive features in children’s unstructured play. Our discussion is grounded in a hermeneutic approach to the dramaturgical analysis of a single play sequence, referred to as “Garage”.

By analysing the repetitive features in “Garage” through our chosen methodological lens, we gained insights into how this particular play sequence unfolded, what its repetitive features were, and, more broadly, how repetitive features in children’s dramatic play can be approached, conceptualised and discussed.