Sammendrag
Når begreper virker på sansing og tenkning
I den Deleuzianske ordbok redigert av Adrian Parr (2010) forklarer Parr at Deleuze sitt konseptapparat fungerer «as an intervention of sorts. Put differently, the ‘definitions’ were not conceived of as a way to order reality; rather, I approached them as destabilising condition» (Parr, 2010, Preface). Parr utdyper at begrepene tar oss videre i bevegelser som kobler oss til noe mer: «A philosopher’s concepts produce connections and style of thinking. Concepts are intensive: they do not gather together an already existing set of things (extension); they allow for movements and connection» (Colebrook i Parr, 2010, s. 1).
Et begrepsapparat, i tradisjonell forstand, er et system av begreper innenfor en vitenskap eller et annet definert kunnskapsområde. Vårt begrepsapparat bygges ikke innenfor et lukket teoretisk system. Begrepsapparatet vi bygger opp her, skaper en forståelse for hvordan begrepene opererer og avdekker en nyansert bruk av dem. Ved å artikulere dem ser vi at de ofte er forbundet med hverandre og skapes gjennom hverandre. Mange begreper, både i denne antologien og i tidligere bøker, brukes i ulike kontekster. Flere av begrepene har blitt tolket og oversatt fra sine opprinnelige språk, stort sett fra engelsk og fransk. Konsekvensen er at noen av begrepene har gått gjennom en dobbel oversettelse, særlig de som kommer fra Deleuze og Guattaris bøker, som er skrevet på fransk, først oversatt til engelsk og deretter brukt i norsk litteratur med referanse til engelsk faglitteratur.
Andre før oss har forsøkt å introdusere begrepene fra Deleuze og Guattari, og i likhet med dem ser vi hvor intrikat dette kan være. Dette fordi deres begreper ikke er ment å være stabile, nøytrale eller ha samme intensjon i de ulike kontekstene de brukes. Begrepene er ikke plassert i et innelukket tankesystem. I Deleuze og Guattaris arbeid er filosofi en skapelseshandling. Filosofi skaper begreper. I deres bok «What is philosophy?» (1994) anser de at skapelse av nye begreper kan skape bevegelige og fruktbare konstellasjoner bebodd av unnvikende krefter som presser oss til å tenke nytt. Ett og samme begrep kan fungere – eller virke på oss – på ulike måter i ulike kontekster. Den australske kulturteoretikeren Claire Colebrook beskriver dette som en sirkulær bevegelse: «there is an almost circular quality to Deleuze’s work: once you understand one term you can understand them all; but you also seem to need to understand all the terms to even begin to understand one» (Colebrook, 2020, xviii-xix).
Dette gjelder, etter vår mening, i stor grad også agential realisme i Barads arbeid. I utviklingen av agential realisme trekker Barad (2007) på en foucauldiansk forestilling om diskurs, men foreslår at ytterligere oppmerksomhet må gis til hvordan mening og materialitet er sammenfiltret. Hun trekker frem materiell-diskurs som en måte å se hvordan materialitet produserer språk samtidig som språk produserer materialitet.
Som redaktører har vi stilt oss spørsmål: Hvilke definisjon(er) skal vi forholde oss til? Skal vi ha flere definisjoner for samme begrep? Skal vi ha både definisjoner fra ordbøker, fra varierte faglitteratur eller vår egen tolkning av det? Skal vi vise til de ulike måtene begrepene brukes hvis de brukes på ulike måter hos forskjellige kapitelforfattere? Hvor lange skal definisjonene være? Vi kom ikke frem til et endelig svar på hvordan vi skal gjøre det for hvert eneste begrep. Vi kom frem til at vi kunne behandle hvert begrep utifra hvordan vi bruker det i teksten vår.
Gjennom samtaler om disse begrepene og hvordan en performativ tilnærming til ulltoving, som eksempel på en performativ kunstpedagogikk, ble møtene våre til repetitive hendelser. Hvert møte vi hadde for å snakke om antologien og dens innhold, ble en invitasjon til kollektive bevegelser – en tankebevegelse mellom kunst, pedagogikk, fibrene og tekstene. Et nytt begrep som dukket opp underveis, er materiell-kropp. Møter som tvang oss til å glemme det vi trodde vi visste, noe som førte til å unngå tankestagnasjon. Eller det Deleuze og Guattari kaller «image de la pensée» (Deleuze & Guattari, 1968), som oversettes til engelsk som «the image of thought». De beskriver «image de la pensée» tanker som er etablerte uten at vi stiller spørsmål ved dem. Likevel mener de at det kan oppstå møter som transformerer oss og tvinger oss til å tenke annerledes.
«Something in the world forces us to think. This something is not an object or recognition, but fundamental encounter» (Deleuze & Guattari, 2020). Hvert møte og hver samtale om teksten vår i antologien var øyeblikk og situasjoner frie fra forsøk på å implementere teori i våre praksiser som pedagog og kunstner-lærer. Snarere var det møter som genererte spekulasjoner rundt betydningen av et konsept. Slik tilnærmer vi oss ikke konsepter bare som teoretiske innganger til utøvende praksiser, men som bevegende krefter i og fra våre praksiser. Vi ser våre praksiser som bevegende krefter som skaper en ikke-stagnerende forståelse for hva et begrep kan bli til. Med andre ord bidrar våre praksiser til å (om)forme et konsept.
