Dette er et notat som har vokst ut av sitt opprinnelige format. En stund etter at Nav-saken ble kjent, ble det etterspurt innspill fra «gamle travere» om hvordan man skulle forholde seg. Jeg var kanskje en slik old horse som kunne komme til anvendelse i denne situasjonen; jeg ble i alle fall invitert. Som en forberedelse begynte jeg å skrive et notat. Jeg hørte aldri noe mer om dette møtet, jeg innbilte meg likevel det var behov for mine innspill og fortsatte å arbeide med temaet. Det var kanskje et utslag av hybris, men jeg har alltid fått mange ideer og hadde fra før velutviklede synspunkter på rettssosiologien.
Akademia er et kall, så da jeg oppdaget de gapende hullene i mine kunnskaper på dette feltet, prøvde jeg å fylle dem. Prosessen har fulgt et velkjent mønster for meg selv. Jeg tror jeg har en god idé og ser om jeg kan begrunne den. Jeg har, som moren min formulerte det i 1999, «navigert etter min egen uvitenhet». Vitenskapelig arbeid opererer ofte med motsatte idealer. Der skal man starte med informasjon om virkeligheten (data) og nøste andre veien med analyse og tolkninger. Det er muligens noe galt med meg, for intellektuelt sett jobber jeg ikke på den måten og har aldri gjort det. Jeg tror faktisk fortsatt jeg har noe relevant å meddele i sakens anledning, om så bare en grunnmur for noe mer.
Ferden inn i Nav-saken og rettsstatens viderverdigheter har av disse grunnene antageligvis vært litt vanskelig å følge for venner, kolleger og andre. Jeg har stort sett blitt møtt med vennlige oppmuntringer, men har blitt gående nokså alene. Heldigvis fant jeg en kime til et slikt miljø ved Høgskolen i Østfold, der spesielt Hadi Strømmen Lile både var oppmuntrende og interessert. To fagfeller har både vært støttende og konstruktive. Ingunn Ikdahl korrigerte kursen min på skånsomt vis. En helt særlig takk rettes til Kristian S. Norsted og HiØs publiseringsfond. Jeg er også takknemlig for støttende tilrop fra Susana Vilhena, Christian Sørhaug, Henriette Høyer, Karsten Bynildsrud og Rania Maktabi ved HiØ. Jeg vil også nevne Liese Recke, Sverre Flaatten og Ingrid R. Lundeberg. Uten Mette Wahl, min partner i ModusA, ville dette blitt enda vanskeligere.
Min tålmodige kone, Jannie, har støttet og mast med munterhet og passe strenghet. Men først og fremst har hun holdt ut med sin til tider umulige mann. Det finnes ingen ord innen sakprosaen for å uttrykke takknemlighet for dette. Hun har dessuten tilført livet mitt en jevn strøm av fascinerende spørsmål og dilemmaer fra kulturminneforvaltningen, som jeg har sugd til meg med stigende fascinasjon.
Jeg må si litt mer om min mor, Tordis Borchgrevink. Hun var min umistelige samtalepartner. Hun avgjorde tittelen, men hun ligger også bak alt det som måtte være bra med denne utgivelsen på måter ingen har oversikt over. Hun kunne si så mye med bittesmå kommentarer, og en av dem falt i baksetet på en taxi, mens vi passerte Slottsparken. «Det spørs om det finnes noen løsning», sa hun, om et tema jeg ikke lenger kan huske. Det ble et av disse klare øyeblikkene der alt er opplyst. Man husker stedet, stemningen, kanskje lukten og lydene. Den lille kommentaren satte meg på sporet av dilemmaene i liberale rettsstater. Der og da åpnet hun døren til å forstå vår samfunnsformasjon med et, for meg, nytt blikk. En ny verden åpenbarte seg.
Når jeg insisterer på å forstå retten som både lukket og åpen i denne boken, er det en måte å omfavne liberale stater som kompromisser på dilemmaer og paradokser. Taxituren rev meg ut av en måte å tenke på som jeg, uten å være klar over det, hadde vendt meg til i min ungdomstid og senere i studiene.
Moren min og jeg viklet oss sammen ut av de politiske tankemønstrene vi hadde surret oss inn i. Vi hadde hver for oss fått det for oss at «staten» var en tvilsom ting. Hun ledet an i en frigjøringsprosess. Min prosess ble noe forsinket av at fagene jeg studerte er innfanget i noen av de samme mønstrene. For meg handlet det om å kaste av meg en tenkemåte der justisfeil og urettferdighet uttrykte noe demonisk ved staten. Det samme gjaldt moren min, om enn i et annet terreng, ettersom hun var antropolog. Mamma ble dilemmaenes antropolog, og skrev langsomt og klokt om spenningsfeltet mellom multikulturalisme og likhet. Jeg håper å nå henne opp til knærne, rent intellektuelt.
Jeg har skrevet med tanke på to lesere, en jurist og en ikke-jurist. For ikke-juristen er referansene til juridisk litteratur valgt for å vise til kilder det er naturlig å oppsøke når man skal nærme seg rettsvitenskapen. Tilsvarende har jeg forsøkt å trekke på lærebøker i sosialt arbeid og annen relevant samfunnsvitenskap for eventuelle lesere med juridisk bakgrunn.
Boka er skrevet mot bedre vitende. Jeg ber likevel om litt tålmodighet i lesingen. Jeg vet at det er veldig mye jeg ikke vet. Jeg tar opp fagtradisjoner og forskningsfelt som jeg har forsøkt å danne meg bilder av, men som jeg ikke kan påberope meg tilstrekkelig kunnskap om til å uttale meg sikkert omkring. Jeg tror likevel jeg har vist nok til å underbygge en fortelling om statsmakter i flux. Jeg håper også at jeg har gjort nok til å bygge et fundament for et sosiologisk rettsbegrep. Det er disse ambisjonene jeg ønsker å bli vurdert etter.
Spesialister innenfor juss, velferdsforskning og statsvitenskap vil lett kunne kritisere meg for utelatelser og detaljer. Jeg ønsker ikke å avskjære slik kritikk, snarere tvert imot. Det jeg mest av alt vil, er å bidra til at det kommer mer begrepsutvikling og mer forskning på disse områdene. Om jeg tar konstruktivt feil, er det nesten det best tenkelige scenarioet. Jeg imøteser likevel kritikk som direkte eller indirekte kan knyttes til fortellingene – med størst forventninger. Hvis noen etterpå kan ta meg i å avfeie kritikk, slik det for eksempel er gjort av historikere, så vel amatører som profesjonelle med grandiose nye fortellinger, skal de få bruke kallenavn og mistenkeliggjøre mine motiver i offentligheten, uten at jeg tar til motmæle.
