Bakgrunnen for denne boka er en rapport jeg skrev for Norges Håndballforbund. De ønsket mer kunnskap om kvinners erfaringer som trenere i norsk håndball, og om hvorfor det er relativt få kvinner blant trenere for eldre ungdommer og på høyere nivå. Rapporten bygget på individuelle samtaleintervjuer med 20 kvinner med erfaring som håndballtrenere, og disse intervjuene er også grunnlaget for denne boka. Rapporten som jeg skrev for håndballforbundet, er ikke gjort tilgjengelig, den er kun brukt internt. Data som presenteres i boka er derfor ikke publisert tidligere.^[1] Aina Anfinsen Westgaard og Jeanette Nilsen var mine kontaktpersoner i håndballforbundet, og jeg vil gjerne takke dem for godt samarbeid gjennom hele prosessen med rapporten. Jeg har kost meg veldig mye med dette arbeidet, og er takknemlig for at de spurte meg om å gjøre denne undersøkelsen. Jeg vil også takke Norsk Tipping som finansierte arbeidet med rapporten, og som i tillegg ga meg noe støtte til arbeidet med å omarbeide rapporten til bok.

Denne typen kvalitative studier er helt avhengige av at folk tar seg tid, og er villige til å delta. Jeg vil rette en stor takk til de 20 håndballtrenerne som sa seg villige til å bli intervjuet av meg om sine erfaringer med å være kvinne og trener i norsk håndball. Samtalene med hver enkelt gjorde arbeidet med rapporten, og senere denne boka, spennende og inspirerende fra første dag. Jeg føler meg heldig som fikk treffe dere, og jeg er takknemlig for at dere tok dere tid til å bli intervjuet. Tusen takk!

Det er et ensomt arbeid å skrive bok. Jobben må gjøres, og jeg må gjøre det selv. Alle svakheter og eventuelle feil er følgelig mitt ansvar. Jeg er imidlertid velsignet med noen gode kollegaer og venner som har tatt seg bryet med

å lese tidligere utkast av manus, og som har gitt meg nyttige tilbakemeldinger. Jeg sender en varm takk til Kristoffer C. Vogt, Thorgeir Kolshus og Jo HelleValle for oppmuntringer og viktige samtaler om bokas tematikk! Jeg vil også takke redaktør Balder Holm for konstruktive tilbakemeldinger og støttende samarbeid underveis. Tusen takk! I tillegg vil jeg takke min gamle venn Stein Tolleiv Rullestad, som selv har lang fartstid som volleyballtrener, og som tidlig i prosessen minnet meg på det selvsagte: Ikke alle menn som er trenere har kjempegod selvtillit, ønsker å framheve seg selv, liker å høre sin egen stemme, eller har store ambisjoner på egne vegne. Dette er åpenbart, men kan likevel fort bli glemt i samtaler om kjønn og trenerarbeid. Jeg har hatt med meg denne påminnelsen gjennom hele arbeidet med boka, fordi diskusjoner og samtaler om kjønn ofte preges av stereotype forestillinger om kategoriske forskjeller.

Jeg har vært opptatt av sport hele livet og har alltid hatt stor glede av å se på, og å drive med, idrett. I dag har jeg to tenåringer som er aktive basketspillere, og jeg følger dem tett som ivrig forelder. I den forbindelse har jeg sett en rekke forskjellige trenere i aksjon de siste årene, og jeg har vært opptatt av hvordan de lykkes – eller ikke – med å kommunisere med spillere og få fram det beste i dem. Siden jeg er opptatt av hvilke verdier og kjønnsnormer som formidles i norsk idrett, har jeg vært særlig oppmerksom på i hvilken grad trenere framstår som gode forbilder for spillerne. Med andre ord er jeg personlig engasjert i mange av spørsmålene som denne boka behandler. Jeg håper derfor at boka vil bli brukt som utgangspunkt for refleksjon og endringsarbeid i norsk håndball, og i norsk idrett generelt. Og så håper jeg selvsagt at både spillere og trenere vil få oppleve at de verken er favorisert eller annenrangs på grunn av kjønn.

Åse Røthing

Oslo, 10. juni 2024

[1] Jeg skrev to kronikker på nyåret 2023 mens jeg ferdigstilte rapporten. Den ene ble publisert i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/jlO4jq/er-det-mannfolkarbeid-aa-vaere-trener-paa-toppnivaa Den andre kronikken ble trykket i VGs papirutgave og deretter på håndballforbundets egne nettsider: https://www.handball.no/nyheter/2023/03/favorisert-og-annenrangs/