Denne boka er blitt til i en prosess som handlet om å forsøke å knytte sammen en gruppe av sosiologer som utgjør fagmiljøet i sosiologi ved Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet. Dette er et lite fagmiljø med en håndfull fast ansatte samt noen stipendiater, som i tillegg til forskningen tilbyr bachelor-, master- og PhD-utdanning i sosiologi. Nedslagsfeltet som den sosiologiske disiplinen forholder seg til, er svært bredt, både empirisk og teoretisk, og inkluderer en lang rekke forskjellige aspekter ved menneskelig samhandling og sosial organisering. Det sier seg selv at for å være i stand til å tilby utdanningsløp som dekker dette mangfoldet, så vil den faglige innretningen i kollegiet nødvendigvis være relativt spredt. Hvordan kan man likevel få en følelse av å jobbe sammen, og ha et faglig fellesskap, når man egentlig er opptatt av ganske forskjellige ting? Da Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning annonserte en mulighet for finansiering av nye forskningsgrupper, så vi vårt snitt til å etablere en forskningsgruppe i sosiologimiljøet, som nettopp skulle ha som hovedmål å skape tettere koblinger mellom de vitenskapelig ansattes forskningsinteresser. Arbeidet i forskningsgruppa brakte fagmiljøet inn i en ny type samtaler som vi ikke hadde hatt så mange av tidligere – og plutselig handlet disse mer om hva som forener oss som fagmiljø og hva vi har til felles, enn om de faglige forskjellene – eller spenningene og uenighetene.

Denne boka er både et resultat av og en viktig bidragsyter til disse prosessene. Vi oppdaget at vi delte et overordnet fokus knyttet til den norske modellen og begrepene om fellesskap og integrasjon. For gruppa kunne nettopp disse innfallsvinklene og begrepene fungere som et felles rammeverk for analyser av ulike empiriske felt som vi som enkeltforskere var opptatt av. Selv om vi som gruppe tematisk representerte en rekke ulike empiriske og teoretiske områder, så hadde vi det til felles at disse har relevans for en analyse av det norske samfunnet med utgangspunkt i begrepene fellesskap og integrasjon. Vi innså at nettopp de ulike tilnærmingene til forskning som var representert i gruppa, også hva gjelder metodiske innretninger og teoretiske perspektiver, utgjorde en styrke ved at de muliggjorde en bred tilnærming til forståelse av det norske samfunnet. Lokaliseringen ved et universitet langt nord i landet har også satt sitt preg på de empiriske bidragene i den forstand at mye av empirien er hentet fra den nordligste landsdelen.

Vi håper at denne boka kan gi leseren økt innsikt i prosesser i vårt samfunn og en opplevelse av at begrepene om fellesskap, robuste fellesskap og sosial integrasjon bidrar til denne innsikten. Vi håper også at boka kan være med på å sette i gang nye refleksjoner og skape nye spørsmål og mer nysgjerrighet hos leseren, og at vi med denne boka også bidrar til å sette i gang samtaler om fellesskap i den norske modellen.

Boka er resultat av en felles visjon og felles innsats fra alle bidragsyterne. Vi har alle lest og kommentert hverandres arbeider, og for oss som redaktører har det handlet mest om å fasilitere for arbeidet. Tusen takk til hele gjengen for engasjement, tålmodighet og gode samtaler og diskusjoner i et inkluderende og romslig fagmiljø. Vi konkluderer med at prosessen har skapt et mer robust fellesskap blant Tromsø-sosiologene. Takk også til Fagbokforlaget for veldig god støtte hele veien. Per Robstad viste tidlig interesse for prosjektet og bidro blant mye annet med nyttig voksenopplæring om antologier og formidling på et av våre bokseminarer, mens Balder Holm har lost oss gjennom en til dels ruskete innspurt, som også trakk ut i tid, med meget stø hånd. Takk til dere begge. Takk også til Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet for støtte til et todagers fagseminar på Sommarøy, hvor bokprosjektet ble unnfanget og de første skissene til kapitler ble presentert og kommentert. Og takk til Fagbokforlagets to fagkonsulenter for (ofte kritiske) vurderinger, innspill og kommentarer.

Tromsø, februar 2024

Gunnar C. Aakvaag og Unn-Doris K. Bæck

Denne boken er skrevet av et sosiologisk forskningsmiljø forankret ved UIT – Norges arktiske universitet. For et par år siden ble vi underlagt et mildt administrativt press om å danne en forskningsgruppe. Vi begynte da å diskutere hva vi kunne enes om som tema. Det var ikke lett. På samme måte som sosiologien både internasjonalt og i Norge er splittet opp i en rekke «bindestreksdisipliner» (familie-sosiologi, avviks-sosiologi, organisasjons-sosiologi, medisinsk-sosiologi, utdannings-sosiologi osv.), er også vi sosiologene ved UiT opptatt av mange forskjellige temaer som tilsynelatende ikke overlapper. Antropolog Tian Sørhaugs gamle beskrivelse av sosiologimiljøet ved UiO som en smultring passer tilsynelatende godt også på oss: Det er et hull i midten der det skulle vært en tematisk, metodisk og teoretisk kjerne. Eller er det det? Etter flere runder med diskusjoner om forskningen vår, der det rett nok ble tydelig at vi ofte har et ulikt teoretisk, metodisk og empirisk utgangspunkt, ble det samtidig klart at noe var felles, enten det handlet om helse i NordNorge, kollektiv rasjonalitet, geografiske forskjeller i utdanningssystemet, frivillig arbeid eller samtidsdiagnostiske analyser av Den norske modellen. Og dette noe er fellesskap. I vår forskning ligger det en idé om samfunnet som et mangfoldig fellesskap av sosiale grupper i mange former og med mange konflikter, utfordringer og problemer. Så fellesskap var et sted å begynne. Det skader heller ikke at fellesskap er et av sosiologiens mest klassiske temaer (mer snart) samt meget dagsaktuelt i en tid hvor «mer fellesskap» for mange synes å være løsningen på de fleste problemer.

Samtidig er fellesskap et svært vidt tema. For å være til nytte som innramming av en forskningsgruppe, måtte det innsnevres og konkretiseres. Et første steg i den retning var å knytte det til det empiriske forskningsobjektet vi alle i størst grad forholdt oss til, nemlig det norske samfunnet. Selv om flere Tromsø-sosiologer har studert andre samfunn, er det norske lokalsamfunn, norske helsetilbud, norske utdanningsforskjeller, norske frivillige organisasjoner, norsk kollektiv handling og den norske samfunnsmodellen vi i all hovedsak er opptatt av i vår forskning. Så fellesskap på norsk var et videre steg i retning av å konkretisere hva vi kunne legge til grunn som tema for forskningsgruppen vår.

Allikevel er fellesskap i Norge stadig et vidt tema både når det gjelder hva man skal forske på og hvilket perspektiv man anlegger. For å avgrense oss enda mer måtte vi diskutere hva slags perspektiv vi skulle anlegge på det norske fellesskapet. Og her kommer det litt forslitte begrepet robust inn. Vi skal introdusere vår tilnærming til dette via en liten omvei om det norske samfunnet og ett av dets særtrekk. En måte å beskrive det norske samfunnet på, er som et forsøk på å kombinere kollektivisme (sosialisme) og individualisme (liberalisme) (Livingstone, 2021). For å begynne med kollektivismen så er idealet i det norske samfunnet at vi løfter i flokk, tar vare på hverandre, stiller opp for gruppen vi tilhører, og passer på at ingen faller utenfor. Kort sagt, det norske samfunnet skal være et fellesskap der vi opplever å være del av et «oss» som vi stiller opp for og som stiller opp for oss. Samtidig, og det bringer oss til individualismen, skal det norske fellesskapet ikke holde individet nede, men frigjøre det. Når Aksel Sandemoses jantelov har så negative konnotasjoner i Norge, er det nettopp fordi den beskriver et samfunn som umyndiggjør individet gjennom tett sosial kontroll. Det norske samfunnet skal ikke være et gjerde som hindrer vår bevegelse, men i stedet et «dansegulv» (for å sitere svenskenes statsminister Tage Erlander) som gjør det mulig for individet å leve det livet det vil. Det norske samfunnets ideal er å frigjøre individer gjennom å bygge fellesskap som gir dem sosiale ressurser til å gjøre ting og leve liv de ellers ikke ville kunne gjort. Å kombinere kollektivisme og individualisme, sosialisme og liberalisme, fellesskap og frihet på denne måten, er ingen enkel oppgave. Ikke bare krever det omfattende materiell velferd, det krever også gode institusjonelle ordninger og kollektiv handling som kan forene det som ofte trekker i hver sin retning: individets frihet og samfunnets krav til orden, konformitet og stabilitet. Og her kommer robusthet inn. Vår forskergruppe er særlig opptatt av å undersøke hva som både styrker og svekker det norske fellesskapets robusthet i betydningen evne til å kombinere frihet og fellesskap gjennom ulike institusjonelle ordninger og former for kollektiv handling.

Hvor godt har det norske samfunnet lyktes med å kombinere fellesskap og frihet? Hvor robust er det? Hvis vi sammenligner Norge med andre land på empiriske indikatorer for objektiv velferd og subjektiv livskvalitet, gjør Norge det godt (se Barstad, 2014, for en oversikt). Det finnes også empirisk forskning som tyder på at sentrale trekk i samfunnsutviklingen i all hovedsak svarer til norske samfunnsmedlemmers verdier (se Barstad & Hellevik, 2004). Dette kan tyde på at norske samfunnsmedlemmer løser problemer og takler utfordringer gjennom kollektiv handling og institusjonelle ordninger på måter som gir relativt gode resultater når det gjelder å forene frihet og fellesskap. Så langt ser det norske samfunnet rimelig robust ut. Samtidig er det nok av konflikter og problemer i et norsk samfunn som for tiden er satt under press av økende sosial ulikhet, miljøproblemer, migrasjon, eldrebølge, det grønne skiftet i økonomien og en mye mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon, for bare å nevne noe. Så når vår forskningsgruppe er opptatt av det norske fellesskapets robusthet, innebærer det at vi interesserer oss både for hva som styrker og svekker det norske fellesskapets overlevelseskraft. Å utforske slike spørsmål, på ulike nivåer, og med ulike metodiske og teoretiske hjelpemidler, er rammen om vår forskningsgruppe – som derfor har fått navnet Robust(e) fellesskap. Det er også utgangspunktet for denne boken, som av samme grunn har fått tittelen Robuste fellesskap.

I resten av innledningen skal vi utdype rammeverket for antologien. Først skal vi ta for oss begrepet fellesskap og hvorfor det er så viktig i sosiologiske analyser av samfunnet. Deretter beskriver vi hva vi mener med robusthet og begrunner hvorfor dette er et fruktbart sosiologisk perspektiv. Så følger en kort presentasjon av det norske samfunnet boken tar for seg. I den anledning tar vi også kort for oss de to teoretiske tilnærmingene denne boken er skrevet i den produktive spenningen mellom: funksjon og konflikt. Vi avslutter innledningen med å gi en kort presentasjon av bokens siktemål og de enkelte kapitlene. Vi håper og tror valget om å studere det norske samfunnet som robust(e) fellesskap ikke bare binder bidragene i boken tematisk sammen, men også, og ikke minst, gir ny teoretisk og empirisk sosiologisk kunnskap om det norske samfunnet.

Fellesskap

Hva holder samfunnet sammen? Dette er trolig sosiologiens aller mest grunnleggende spørsmål. I sitt svært innflytelsesrike forsøk på å etablere sosiologien som en vitenskapelig disiplin ved inngangen til etterkrigstiden, peker Talcott Parsons (1968) i boken The Structure of Social Action ut nettopp «the problem of order», som han med utgangspunkt i Thomas Hobbes kaller det, som fagets store intellektuelle utfordring. Hvorfor er det så mye harmoni, samarbeid, stabilitet og forutsigbarhet i samfunnet, og ikke bare «naturtilstandens» kaos og konflikt? Hva er limet som holder det hele sammen?

Opp gjennom sosiologien og samfunnsvitenskapens historie er det gitt en rekke forskjellige svar på dette spørsmålet. To skiller seg ut. Det første er det vi gjerne finner hos samfunnsøkonomene, nemlig markedet. Når mennesker med ulike evner, interesser og ressurser får bytte fritt med hverandre, vil sosial orden oppstå spontant. Det vil nemlig være i folks interesser å samarbeide fordi alle har noe å tjene på det. Hvis jeg baker brød og du dyrker epler, og vi begge ønsker variasjon i kostholdet, vil det være i vår felles interesse å bytte brød mot epler. Alt vi trenger, er et medium som måler og oppmagasinerer økonomisk verdi, nemlig penger, og så vil egeninteressen gjøre resten: motivere til samarbeid. Den sosiale orden og det fellesskapet markedet slik skaper, har en rekke positive egenskaper. Det er fritt: Ingen tvinges til å foreta bytter som ikke er i deres interesse. Det er effektivt: Jo flere og bedre goder man produserer, desto sterkere står man i markedskonkurransen. Og det er solidarisk: Man lykkes bare i markedskonkurransen ved å produsere noe andre har bruk for; markedet omdanner privat egoisme til kollektive goder – private vices, public benefits.

Det andre svaret på hva som holder samfunnet sammen, og som vi gjerne finner hos statsviterne og juristene, er staten. Staten lager lover og regler for alle som befinner seg på dens område, og takket være sitt monopol på legitim voldsutøvelse kan den tvinge folk til å etterleve dem. Her er det ikke lenger penger, men (tvangs)makt som binder mennesker sammen. Og det er ikke lenger ønsket om å oppnå goder, men å unngå straff som motiverer mennesker til samarbeid og lovlydighet. Der markedet tilbyr en desentralisert løsning der sosial orden skapes spontant nedenfra, tilbyr staten med sin tvangsmakt i stedet en sentralisert løsning på ordensproblemet ovenfra. For å skape sosial orden bygger nemlig staten opp et stort byråkratisk-administrativt apparat for å utøve sin tvangsmakt. Den sosiale orden staten skaper, er av den grunn ikke like fri, effektiv og solidarisk som markedets. Til gjengjeld skaper staten trygghet. Når markedets usynlige hånd erstattes av statens synlige hånd, erstattes markedets anarki med statens forutsigbarhet og planmessige kontroll. Staten passer på sine borgere.

Ingen sosiolog vil benekte at marked og stat er viktige institusjoner som gjennom penger og makt bidrar til å skape sosial orden i moderne samfunn. De fleste sosiologer vil imidlertid hevde at marked og stat ikke er nok. Et samfunn med isolerte individer som samhandler (bytter) med hverandre på markedet bare hvis og når egeninteressen forteller dem at de har noe å tjene på det, og som holdes under oppsyn av en byråkratisk stat ved hjelp av et omfattende tvangsapparat, ville være en «sosiologisk uhyrlighet», som en av sosiologiens klassikere, Émile Durkheim (1984, liv) uttrykker det. Ikke bare ville et slikt samfunn være lite trivelig å leve i. Det ville heller ikke klare å skape det nødvendige samholdet og samarbeidet som skal til for å etablere sosial orden. Bytter på markedet krever nemlig at det allerede er etablert det Durkheim (ibid., s. 155) kaller en «ikke-kontraktuell» solidaritet i form av et sett med kulturelle og sosiale normer som gjør det mulig å gjennomføre bytter in the first place. For hvordan skal to individer for eksempel bytte brød mot epler hvis de ikke kan støtte seg på et allerede etablert felles kulturelt system for å klassifisere tid (når de skal møtes for å bytte), rom (hvor de skal møtes) og økonomisk verdi (hva bytteforholdet mellom brød og epler skal være)? Og hvordan skal de kunne stole på hverandre (at brødet ikke er tørt og gammelt og eplene uspiselige) hvis ikke det finnes et sett med sosiale normer som alle er forpliktet på både fordi de har internalisert dem (i form av en indre moralsk samvittighetsinstans) og fordi de sanksjoneres av andre (ytre sosial kontroll)? Svaret er at uten allerede foreliggende tillit og kjøreregler, som markedet selv ikke kan skape, er det ikke mulig å inngå bytter. Fellesskap er en sosial mulighetsbetingelse for markedet. Når det gjelder staten, er den på samme måte avhengig av det en annen av sosiologiens klassikere, Max Weber (1971, s. 87–88), kaller «legitimitet» for effektivt å regulere samfunnet. For hvis ikke individene som er underkastet statens makt, finner dens lover og regler akseptable, vil de finne tusen og én måter å lure seg unna den eller til og med gjøre opprør på. Også legitimitet krever at det finnes en førstatlig enighet i samfunnet om hva som er samfunnets verdier og idealer, som staten så bruker til å rettferdiggjøre sin maktbruk. I førmoderne og moderne teokratier hviler for eksempel herskerens legitimitet på at han er utvalgt av Gud, mens moderne demokratiske rettsstater legitimerer seg gjennom å være tuftet på en kombinasjon av folkestyre og individuelle rettigheter.

Så selv om stat og marked er viktige, er de ikke nok. Det må finnes «noe mer» som holder samfunnet sammen. Men hva er dette «noe mer»? Her kommer for sosiologene fellesskap inn. Begrepet er mer åpent og ubestemt enn begrepene om marked og stat, men det peker mot at det finnes noen sosiale bånd mellom mennesker som ikke primært er basert på penger og makt, som markedet og staten, men en sterkere og mer opprinnelig form for samhørighet, som også markedet og staten er avhengig av. Det er dette fellesskapet som er det aller mest grunnleggende limet i samfunnet og som i siste instans holder samfunnet sammen og skaper sosial orden. Omtrent alle klassiske og postklassiske sosiologer har vært opptatt av dette, selv om de har gitt fenomenet litt forskjellige navn, som solidaritet (Émile Durkheim), Gemeinschaft (Ferdinand Tönnies), legitimitet (Max Weber), klassebevissthet (Karl Marx), sosiabilitet (Georg Simmel), den generaliserte andre (George H. Mead), primærrelasjoner (Charles H. Cooley), the societal community (Talcott Parsons), livsverden (Jürgen Habermas), tribalisme (Michael Maffesoli), interaksjonsritualer (Randal Collins), sosial kapital (Robert D. Putnam) og den sivile sfæren (Jeffrey Alexander). På andre- og tredjedesimalen er det klare forskjeller hva gjelder disse og andre sosiologers forsøk på å begrepsliggjøre hva som kjennetegner sosiale relasjoner basert på fellesskap. Men viktigere er to helt sentrale antagelser som de deler, og som på mange måter kan sies å være sosiologiens fundament og grunnlaget for å skille faget fra samfunnsøkonomi og statsvitenskap. For det første peker ovennevnte begreper ut et sett av sosiale relasjoner mellom mennesker som ikke er basert på penger og (administrativ) makt, marked og byråkratisk stat, men fellesskap. Og selv om fellesskapsbegrepet defineres noe ulikt av sosiologer, er det noen elementer som går igjen: opplevelsen av å være et «vi»; vilje til i hvert fall av og til å ofre egeninteressen for fellesskapets beste; å dele noen felles forpliktende idealer, regler og verdensbilder; sterke kollektive følelser av både positiv (som stolthet, glede, livskraft, tilhørighet) og negativ (som skam, skyld, sinne, indignasjon, ressentiment) karakter; og evnen til å samarbeide om å løse problemer som ikke kan løses av den enkelte, inkludert ikke minst å produsere såkalte kollektive goder som krever samarbeid og kan nytes av alle. Dette er viktige egenskaper som alle de ovennevnte sosiologene trekker frem for å beskrive fellesskap og hvordan det skiller seg fra marked og stat. Den andre antagelsen er at det er slike relasjoner som er limet som holder samfunnet sammen. Uten et omfattende nettverk av sosiale relasjoner basert på fellesskap, ville ikke samfunnets medlemmer opplevd samhørighet, hatt felles spilleregler og vært motivert til å etterfølge disse. Ja, også stat og marked er som vi har sett avhengig av dette fellesskapet fordi det er fellesskapets verdier og symboler som er kilden til statens legitimitet, mens fellesskapets tillit og regler gjør det mulig å få bytter og markeder til å fungere.

I samfunnsvitenskapen generelt og sosiologien spesielt er det en omfattende debatt om hva fellesskap er og hvordan fellesskap samspiller med stat og marked i å skape sosial orden og holde samfunnet sammen (se for eksempel Hagen, 2006; Nisbet, 1993; Parsons, 1968; Tjora, 2018; Østerberg, 1988).

I forskningsgruppen og denne boken knytter vi an til denne debatten. Og vi gjør det med utgangspunkt i et bestemt samfunn, nemlig dagens norske. I Norge er selvfølgelig en kapitalistisk markedsøkonomi og et statlig-byråkratisk styringsapparat helt grunnleggende ordensskapende bestanddeler. Flere av kapitlene i denne boken tar da også opp økonomiske og politiske forhold i det norske samfunnet. Men det er ikke alt det norske samfunnet består av. Siden vi som har skrevet denne boken er sosiologer, er vi opptatt av at det finnes «noe mer» som er en helt avgjørende del av det norske samfunnet, og som også bidrar til å forme det og holde det sammen, nemlig fellesskap. Og det er dette «noe mer» vi ønsker å utforske i denne boken. Temaet for boken er derfor fellesskap på norsk. Vi stiller spørsmål som: Hva slags fellesskap er det norske samfunnet? Er hele samfunnet et fellesskap? Hvilke mindre fellesskap er det bygget opp av? Hva undergraver fellesskap? Hva styrker fellesskap? Hvilke konflikter finnes i og mellom fellesskap? Vi har ikke som ambisjon å gi et uttømmende og endelig svar på slike spørsmål. Det blir for krevende. Men vi håper å bidra til å gi mer kunnskap om dem gjennom å gjøre empiriske og teoretiske sosiologiske analyser av hvordan vi «gjør» fellesskap på ulike nivåer og ulike arenaer i det norske samfunnet.

Denne bokens siktemål kan dermed formuleres som å gi en sosiologisk analyse av det norske fellesskapet og hva som gjør det robust. I den sammenhengen vil vi få understreke at vi bruker substantivet «fellesskap» både i entall og flertall. Boken legger en forståelse av det norske fellesskapet som bestående av mange mindre fellesskap på ulike nivåer til grunn. Det norske samfunnsfellesskapet utgjør en form for kinesisk eske: Samfunnet er et helhetlig (nasjonalt) fellesskap som består av mindre fellesskap knyttet til sentrale basisinstitusjoner (som utdanning, politikk osv.), som igjen består av mindre fellesskap (som grupper og nettverk, bygder og nabolag) og så videre. Bokens mål er å bidra til å analysere fellesskap på norsk både teoretisk og empirisk langs alle disse dimensjonene.

Robust(e) fellesskap

Dermed er vi kommet til det andre nøkkelbegrepet i denne antologien, nemlig adjektivet «robust». Hva vil det si å være robust? Enkelt sagt handler robusthet om hvor motstandsdyktig og livskraftig et fellesskap er. Når man er opptatt av robusthet, stiller man spørsmål som: Hvordan møter fellesskapet utfordringer? Hvilke ressurser har det å trekke på når det gjør det? Hvor godt klarer det å handle kollektivt for å nå sine mål? Klarer det å forandre seg for å tilpasse seg endringer i omgivelsene? Når vi er så opptatt av robusthet, skyldes det dels et ønske om å ha et felles analytisk perspektiv for forskningsgruppen og boken. Men det skyldes også et ønske om aktualitet. Fellesskap står for tiden meget sentralt i samfunnsdebatten ikke bare som noe som er truet av store utfordringer som tester dets robusthet, som økende sosial ulikhet, miljøproblemer, eldrebølge, migrasjon og utenrikspolitiske trusler, men også som det som skal løse problemene: «Dette må fellesskapet ta seg av.» Derfor er det viktig å studere det norske fellesskapets robusthet på ulike nivåer, for den kommer til å bli testet i årene som kommer. Og da trenger vi relevant sosiologisk kunnskap.

Men hva vil det mer konkret si at samfunnet er robust? Ordet robust brukes mye i dagligtalen; ja, kanskje så ofte og i så mange sammenhenger at det er blitt både vagt, utvannet og noe av en klisjé. Ordvalgfunksjonen i Word ber oss for eksempel «vurdere å bruke et mindre forslitt uttrykk». Det har derimot ikke blitt et etablert vitenskapelig begrep. Vi har derfor i denne boken valgt å gå til det som er et vitenskapelig begrep, nemlig det engelske uttrykket «resilience». Helt allment refererer robusthet (som altså er vår norske oversettelse av det engelske resilience) til et systems evne til å overleve og «hente seg inn» («bounce back») i møte med utfordringer, kriser, stress, press og sjokk (i det følgende baserer vi oss på den historisk-genealogiske analysen av ordet i Bourbeau, 2018). Etymologisk stammer begrepet fra det latinske verbet «resilire», som betyr å «hoppe tilbake». I et genealogisk perspektiv har begrepet lange røtter og går i hvert fall tilbake til 1600-tallet, hvor det ble brukt i mange politiske, religiøse, intellektuelle og hverdagslige sammenhenger (litt som i dag). Først i annen halvdel av det 20. århundret ble det et vitenskapelig begrep, og da et som refererer til psykologiske, sosiale og økologiske systemers evne til å «slå tilbake» og opprettholde seg selv i møte med press fra omverdenen. Sitt virkelig store vitenskapelige gjennombrudd fikk begrepet via økologien på 1970-tallet, da biologen C.S. Holling i 1973 skrev artikkelen «Resilience and stability in ecological systems». Holling (1973, s. 14, vår oversettelse) definerer robusthet som «overlevelsesevnen til systemer og deres evne til å absorbere endring og forstyrrelser og fortsatt opprettholde det samme forholdet mellom populasjoner og tilstandsvariabler». Robusthet handler altså om et økologisk systems (som en skog eller et vann) evne til over tid å opprettholde sin struktur (bestemte relasjoner mellom biologiske arter) og funksjoner (som å sikre næring til artene) i møte med det han kaller en «vilkårlig verden» («random world») som påfører systemet en rekke uforutsigbare sjokk og kriser (som klimaendringer). Fra økologien ble begrepet robusthet så tatt opp i en rekke andre fag, inkludert samfunnsfag som psykologi, kriminologi og internasjonal politikk. Som et resultat av dette har det blitt utviklet et begrep om sosial robusthet («social resilience») som vi her vil knytte an til.

Helt allment kan sosial robusthet med samfunnsgeografen Neil W. Adger (2000, s. 360, vår oversettelse) beskrives som «sosiale fellesskaps evne til å stå imot eksterne sjokk som truer deres infrastruktur». De sosiale fellesskapene kan være grupper, nettverk, organisasjoner, institusjoner og hele samfunn, og problemene det er snakk om, kan være både sosiale og økologiske. For å tydeliggjøre hva det vil si å kunne «stå imot» sjokk, utfordringer, stress og kriser, og altså være sosialt robust, kan vi følge to andre samfunnsgeografer, Markus Keck og Patrick Sakdapolrak (2013), som i et forsøk på å sammenfatte de mange definisjonene som finnes av sosial robusthet, hevder at et sosialt fellesskap er robust i den grad det besitter tre «kapasiteter», som de kaller det: Den første er håndteringskapasitet («coping capacities»), som svarer til evnen et sosialt fellesskap har til å gjenopprette sin måte å fungere på etter et sjokk som allerede har inntruffet. Et makroeksempel kan være hvordan det norske samfunnet gjenopprettet institusjoner som storting, regjering, skoler, universiteter og forsvaret i de første etterkrigsårene. Den andre er tilpasningskapasitet («adaptive capacities»), som svarer til hvordan et fellesskap lærer av fortiden og iverksetter reformer og tiltak for å unngå nye kriser i fremtiden. I Norges tilfelle kan det å melde seg inn i NATO for å beskytte sin territorielle integritet – «aldri mer 9. april!» – være et eksempel. Og den tredje og siste er endringskapasitet («transformative capacities»), som svarer til et sosialt fellesskaps evne til å la individer og grupper få delta i kollektive beslutningsprosesser om hva slags type samfunn de skal leve i, altså hvilke kulturelle idealer de skal styre etter og hvordan de skal implementeres gjennom ulike institusjonelle endringer, noe som angår den mer grunnleggende identiteten til et fellesskap og kan innebære til dels store og «revolusjonære» endringer i samfunnet. Et eksempel kan være å bygge en ny «sosialdemokratisk orden» (Furre, 2000) basert på kombinasjonen av velferdsstat og regulert industrikapitalisme i Norge i etterkrigstiden. Ofte vil disse tre dimensjonene ved robusthet følge hverandre kronologisk, som når man etter en krise i for eksempel arbeidslivet (la oss si en storstreik eller lockout) først 1) gjenoppretter en institusjon med sine regler og handlemåter (setter i gang produksjonen igjen i henhold til de tekniske og sosiale regler som gjelder for bruken av samfunnets produktivkrefter), deretter 2) iverksetter tiltak for å motvirke at det samme skal skje igjen (etablerer råd og konsultasjonsordninger mellom partene i arbeidslivet), og til sist 3) også benytter anledningen til å ha en mer grunnleggende diskusjon om hva slags samfunn man ønsker å ha (en regulert markedsøkonomi med trepartssamarbeid som tredje vei mellom kapitalisme og sosialisme). Men de trenger ikke gjøre det. Her er de primært tenkt som tre analytiske dimensjoner som skal fange inn hva sosial robusthet innebærer.

Hvordan måler man så sosial robusthet empirisk? Det finnes forsøk på å utvikle empiriske indikatorer. Sosiologene Ladina Rageth, Katherine M. Caves og Ursula Renold (2021) operasjonaliserer for eksempel det de kaller «institusjonell robusthet» («institutional robustness») gjennom: 1) graden av institusjonalisering (i hvor stor grad sosial handling er standardisert og rutinisert), 2) institusjonens omfang (hvor mange individer og grupper som omfattes av den og i hvor stor grad de påvirkes), og det de kaller 3) institusjonens kvalitet (hvor vellykket den er i å definere og ivareta en eller flere funksjoner for fellesskapet, i hvor stor grad den har utviklet en struktur med klart definerte roller og relasjoner mellom rolleinnehavere, i hvor stor grad den har utviklet kultur i form av kollektivt delte symboler, verdier, verdensbilder og klassifiseringsskjemaer, og i hvor stor den sanksjonerer avvik). Slike forsøk er imidlertid sjeldne, noe som tyder på at å måle sosial robusthet er krevende. Ja, forfatterne av nevnte studie konkluderer selv med at på «dette stadiet» i forskningen har vi «ikke tilstrekkelig gode grunner» til å gi allmenne empiriske operasjonaliseringer av sosial robusthet. I stedet «bør hver forsker gi klare definisjoner på hva de oppfatter som robust innenfor hver dimensjon når de anvender dette rammeverket på et spesifikt institusjonelt felt» (ibid., s. 530). Vår bok er preget av denne tilbakeholdenheten. Vi nøyer oss i innledningen med å angi et relativt løst rammeverk for sosial robusthet som så tillempes mer eller (i de fleste kapitlene) mindre eksplisitt på de temaene og sosiale arenaene som de enkelte kapitlene tar for seg.

Men er sosial robusthet egentlig et egnet begrep og rammeverk for sosiologiske analyser? Flere har argumentert for at siden robusthet er et begrep som er hentet fra økologien (det biologiske studiet av naturen), så egner det seg ikke for sosiologer (og andre samfunnsforskere). Vanlige innvendinger handler om at robusthet impliserer et syn på samfunnet som et «holistisk» selvregulerende system som ikke tar høyde for at sosiale til forskjell fra biologiske systemer består av aktive mennesker som handler på meningsfulle og målrettede måter, at fokuset på det sosiale systemet som en velintegrert helhet overser konflikter, ulikhet og makt i samfunnet, og at fokuset på «overlevelse» underspiller sosial endring (se Olsson et al., 2015, for en oversikt over og utdyping av slike argumenter). I sum kombinerer slike innvendinger gjerne motstand mot naturvitenskapelig fagimperialisme, motvilje mot samfunnsvitenskapelig funksjonalisme samt en idé om at søkelyset på styring, effektivitet og overlevelse målbærer og legitimerer en nyliberal ideologi og nyliberale politiske reformer. Det er mulig disse innvendingene treffer andres bruk av begrepet sosial robusthet, men de rammer i liten grad analysene i denne boken. Alle kapitlene er basert på den antagelsen at samfunnet består av aktive, meningssøkende og målrettede mennesker som samhandler både individuelt og kollektivt, at det finnes nok av konflikter, ulikhet og makt i det norske samfunnet, og at det norske samfunnet har endret seg mye siden for eksempel 1814 eller 1945 eller 1989. Ingen av bidragsyterne ønsker at sosiologien skal bli et underbruk av naturvitenskapen. Majoriteten av bidragsyterne står ikke i den funksjonalistiske tradisjonen (selv om et par, tre er inspirert av moderate former for systemteori og funksjonsanalyse), og vi er ikke ute i et bestemt politisk prosjekt – det være seg å styrke eller svekke nyliberalismen. Dette fremgår klart av kapitlene i boken, og det følger av den løse og ikke-programmatiske måten vi bruker robusthet på som et rammeverk for analysene som følger, nemlig (for å gjenta det) som samfunnets motstandskraft i møte med trusler, kriser og utfordringer, en evne som særlig er knyttet til tre former for kapasiteter som samfunn og sosiale systemer kan ha i større eller mindre grad: evnen til fortløpende å håndtere kriser og utfordringer i nåtiden («bounce back»), evnen til å lære av fortiden, og evnen til å forandre seg i fremtiden gjennom kollektive beslutningsprosesser.

Det norske samfunnet

Etter disse teoretisk-begrepslige avklaringene av fellesskap og robusthet, bokens to nøkkelbegreper, vil vi si litt om det norske fellesskapet hvis robusthet vi er opptatt av. Et spørsmål som raskt melder seg når det er snakk om robusthet, er hvilket samfunns robusthet er det vi snakker om? I denne boken praktiserer vi en moderat form for «metodologisk nasjonalisme». Vi tar utgangspunkt i at det finnes et relativt selvstendig norsk samfunn som skiller seg fra andre samfunn gjennom geografiske (territorielle), kulturelle (nasjonal identitet), politiske (kollektivt selvstyre) og sosiale (samhandlingsfrekvens) grenser (se Aakvaag, 2012, for en utdyping). Det betyr ikke at vi overser at de fleste fellesskap i Norge er mindre enn det nasjonale. I denne boken kommer det siste til uttrykk ved at selv om de tre første kapitlene adresserer hele det norske samfunnsfellesskapet, analyserer de fleste av kapitlene fellesskap på nivået under det nasjonale, som basisinstitusjoner, lokalsamfunn, religiøse menigheter, folkebibliotek og frivillig arbeid. Noen av fellesskapene er også trans- eller postnasjonale ved at de forener mennesker på tvers av nasjonalstatens territorielle grenser, som religiøse fellesskap med medlemmer som har immigrert til Norge. Moderat metodologisk nasjonalisme betyr kun at både lokale og transnasjonale fellesskap befinner seg innenfor rammen av det norske samfunnet og nasjonale fellesskapet, som de må forholde seg til om de vil eller ikke. Det gir derfor sosiologisk mening å snakke om fellesskap på norsk, så lenge vi har klart for oss at det finnes et mangfold av ulike norske fellesskap på ulike nivåer og arenaer. Når bokens tema er fellesskap på norsk, skal substantivet «fellesskap» altså, som vi skrev i starten av denne innledningen, leses både i entall (som det nasjonale fellesskapet) og flertall (mangfoldet av lokale og transnasjonale fellesskap som det norske samfunnet består av). Når det er snakk om bidrag til å gjøre fellesskapet robust, vil det tilsvarende si at vi er opptatt av hva som styrker og svekker robustheten både til hele det norske samfunnet og de mindre fellesskapene det består av.

Funksjon og konflikt

Hva kjennetegner så dette norske samfunnet mer konkret? Er det for eksempel et klassesamfunn, et postindustrielt samfunn, et individualisert samfunn, en sosialdemokratisk orden, et patriarkat, et informasjonssamfunn, et arbeidsdelt samfunn, et postmoderne samfunn, et risikosamfunn eller et nyliberalistisk samfunn? Slike merkelapper kan alle ha noe for seg i den forstand at de løfter frem ulike aspekter ved dagens Norge. I denne boken skal vi imidlertid starte et litt annet sted og beskrive det norske samfunnet som preget av en kombinasjon av horisontal og vertikal differensiering, noe som igjen springer ut av at vi plasserer våre sosiologiske analyser i det produktive spenningsfeltet mellom funksjon og konflikt (se Hagens kapittel 2 for mer om skillet funksjon/konflikt). La oss først si litt om dette skillet, før vi vender tilbake til den overordnede beskrivelsen av det norske samfunnet som skal fungere som en innrammende kontekst for resten av kapitlene i boken.

Når vi er opptatt av det norske samfunnsfellesskapets robusthet, ligger det i det at vi er opptatt av funksjonsanalyse: hvordan ulike institusjoner, organisasjoner, lokalsamfunn, grupper og sosiale nettverk bidrar til det norske samfunnets evne til å være stabilt og velfungerende i møte med både interne (egenproduserte) og eksterne utfordringer. Det er dette man «ser» når man som sosiolog legger funksjonsbegrepet til grunn og forsøker å avdekke sosiale mekanismer som bidrar til stabilitet, integrasjon og levedyktighet. Samtidig er vi også opptatt av hva som svekker robustheten til det norske samfunnet, som sosial ulikhet og de former for dominans og motsetninger som oppstår som en følge av dem. Det er dette man «ser» når man legger begrepet konflikt til grunn for analyser av samfunnet, noe norske sosiologer regelmessig har gjort siden gullaldersosiologiens «problemorienterte empirisme» (Aubert, 1969). Allikevel er det viktig å ikke overdrive forskjellen mellom perspektivene. Også funksjonsanalysen må forholde seg til de konflikter som faktisk finnes i samfunnet, noe de gjør gjennom for eksempel Robert K. Mertons (1967) begrep om dysfunksjoner eller hvordan konflikter har som funksjon å skape for eksempel integrasjon, solidaritet, kreativitet og endring i samfunnet (Coser, 1956). Samtidig må konfliktanalyser ta inn over seg og gi en forklaring på den grad av integrasjon, samarbeid og stabilitet som tross alt finnes i samfunnet, noe de for eksempel gjør gjennom begreper som ideologi (Marx), legitimitet (Weber) og symbolsk makt (Bourdieu). Allikevel er det en forskjell mellom de to perspektivene når det gjelder hvilke fenomener man er opptatt av å undersøke i samfunnet, hvilke perspektiver man anlegger på dem, og hvilke typer teoretiske redskaper man utvikler eller trekker på for å gjennomføre analysene. Litt forenklet er funksjonsbegrepet mer «positivt» og «konstruktivt» og opptatt av hva som får et samfunn til å fungere, mens konfliktbegrepet er mer «negativt» og «kritisk» og opptatt av det som skaper spenninger i og undergraver samfunnet (se Aakvaag, 2018, for en utdyping). Analysene av fellesskap i denne boken er inspirert av begge disse tilnærmingene. For det første er vi allment opptatt av både hva som styrker òg svekker fellesskap i det norske samfunnet; kapitlene i boken tar for seg både funksjoner og konflikter. For det andre legger boken til grunn en modell av det norske samfunnet som baserer seg på en kombinasjon av funksjon og konflikt. Dermed er vi tilbake til den overordnede beskrivelsen av det norske samfunnet, som vi nå skal se litt nærmere på fordi den rammer inn kapitlene i boken.

Fra den funksjonalistiske tradisjonen, det som også kalles Durkheimtradisjonen (se Collins, 1994), henter vi ideen om at det norske samfunnet er funksjonelt differensiert. Det vil si at det er delt opp i 12–14 relativt selvstendige basisinstitusjoner – felt, arenaer, delsystemer eller sektorer som man også kan kalle dem – som hver har sine oppgaver eller funksjoner (derav begrepet) de ivaretar for samfunnet og dets medlemmer. Basisinstitusjoner er de viktigste sosiale ordningene i et samfunn, kjennetegnet ved sin bredde (de angår de aller fleste samfunnsmedlemmene) og dybde (de har viktige konsekvenser for deres objektive livssjanser og subjektive identitet). Her er de viktigste, med funksjonen angitt i parentes (se Aakvaags kapittel 1 i boken for flere detaljer): politikk (fatte kollektivt bindende beslutninger), økonomi (produsere og fordele goder), rett (regulere og løse konflikter), religion (sikre eksistensiell livsmening), vitenskap (produsere empirisk testet og teoretisk artikulert kunnskap), familie (sørge for oppdragelse, intimitet og omsorg), media (informere og kritisere), helsevesen (forebygge og kurere sykdom), idrett (styrke fysisk fostring), utdanning (tilføre kunnskaper og holdninger til nye generasjoner), transport (skape geografisk mobilitet), sivilsamfunnet (være varsellampe for problemer), militærvesen (forsvare samfunnet mot ytre fiender) og kunst (gi tilgang til estetiske opplevelser). Når denne modellen kan sies å være tuftet på horisontal differensiering, er det fordi basisinstitusjonene med sine ytelser liksom ligger ved siden av hverandre og utgjør et gulv som samfunnsmedlemmene kan gå på.

Denne funksjonsanalytiske modellen av det norske samfunnet fungerer som felles rammeverk for bidragene i boken ved at de alle plasserer seg i relasjon til basisinstitusjonene, som de befinner seg «over», «i», «på tvers» av eller «under» (en mer utdypende presentasjon av innholdet i kapitlene kommer snart). De tre første kapitlene (1–3) befinner seg på nivået over basisinstitusjonene og spør hva slags fellesskap hele det norske samfunnet med sine mange basisinstitusjoner er, hvis det i det hele tatt kan sies å være det. Hva binder de mange ulike basisinstitusjonene sammen? Hva er vi enige om på tvers av dem? De tre neste kapitlene (4–6) befinner seg i basisinstitusjonene og tar for seg to svært sentrale basisinstitusjoner i det norske samfunnet, nemlig utdanning og helse, og spør hvilke bidrag de gir til fellesskap. Her tas det også i betraktning at utdanning og helsevesen er to basisinstitusjoner med store konsekvenser for fordelingen av knappe ressurser i det norske samfunnet og dets geografiske rettferdighet, og at det reiser normative spørsmål om rettferdighet. Deretter følger to kapitler (7–8) som tar for seg to sosiale fenomener som beveger seg på tvers av flere basisinstitusjoner, nemlig folkebibliotekene og frivillig arbeid. I bokens to siste kapitler (9–10) går vi ned på nivået under basisinstitusjonene og analyserer mindre typer fellesskap, nemlig en nordnorsk småbygd og et lite lokalt religiøst fellesskap utenfor statskirken (men innenfor basisinstitusjonen religion).

Så langt funksjonell differensiering. Fra den konfliktteoretiske tradisjonen, som særlig springer ut av Marx og Weber (ibid.), henter vi i tillegg ideen om det norske samfunnet som et dominanssystem. Her er den bærende tanken at selv om det er vanskelig å komme utenom at det norske samfunnet er horisontalt differensiert etter funksjoner, så er det også vertikalt differensiert fordi individer og grupper har systematisk ulik tilgang på ressurser. Denne konfliktorienterte måten å forstå samfunnet på tar ikke først og fremst utgangspunkt i at samfunnet består av ulike basisinstitusjoner som ivaretar viktige oppgaver for samfunnsmedlemmene, men at det er som en pyramide av ulike grupper som befinner seg over og under hverandre avhengig av hvor mye økonomiske, kulturelle, sosiale, politiske og andre ressurser de har. Og siden ressurser gir makt i betydningen evnen til å påvirke andres handlinger, gir sosial ulikhet opphav ikke bare til ulikhet i livssjanser (tilgang til goder), men også dominansforhold der noen kan kontrollere andres handlinger. Når det å ta utgangspunkt i sosial ulikhet knyttes så tett til et konfliktperspektiv, er det fordi ulikhet i livssjanser og makt gir opphav til motsetninger mellom de som vil bevare sine privilegier og de som vil oppheve dem. Og denne konflikten forsterkes fordi privilegier og ulemper har en tendens til å gå i arv fra foreldre til barn og derfor har karakter av vilkårlighet og tilfeldigheter: flaks og uflaks i det sosiale lotteriet. De sosiale forskjellene som konfliktteoretikere i sine analyser gjerne trekker frem, er knyttet til klasse (over-/middel-/ arbeiderklasse), kjønn (mann/kvinne) og etnisitet (majoritet/minoritet). Men det finnes også andre konfliktdimensjoner som springer ut av for eksempel geografi (sentrum/periferi), generasjon (etablerte/nykommere) og seksualitet (hetero/skeiv). Disse konfliktene viser også til måten basisinstitusjonene virker på; de er deres «skyggeside» eller latente dysfunksjoner. Avhengig av posisjon i samfunnshierarkiet vil for eksempel foreldre i ulik grad være i stand til å tilføre sine barn kulturelle, sosiale og økonomiske ressurser, som igjen gjør at barna lykkes i ulik grad i utdanningssystemet, som igjen gjør at de lykkes i ulik grad i arbeidsmarkedet (økonomien), som gjør at de i ulik grad kan kjøpe seg helsetjenester og kunstopplevelser og så videre. Slik skaper og reproduserer basisinstitusjonene sosial ulikhet og vilkårlige dominansforhold i samfunnet.

Så selv om denne boken først og fremst handler om fellesskap, er vi klar over at det finnes konflikter i det norske samfunnet knyttet til motsetninger, ekskludering og marginalisering både innenfor og mellom ulike fellesskap. Vi er også klar over at det å danne fellesskap innebærer å lage grenser til «de andre» som ikke er en del av fellesskapet, og slik har en potensiell ekskluderende side i tillegg til den inkluderende. Dette er også et gjennomgående tema i boken. Ja, konflikter og ekskludering blir berørt i alle kapitlene i boken: i form av konflikter og anerkjennelseskamper som motor i inkluderingen av stadig nye grupper i det norske fellesskapet (kapittel 1); i form av konfliktperspektivet som både teoretisk ressurs og problem når man vil forstå kollektiv handling (kapittel 2); i form av segmentering av den norske kollektive bevisstheten etter «subjektive» klasseskiller (kapittel 3); i form av konflikten mellom nytte og identitet i utdanningssystemet (kapittel 4); i form av utfordringer og spenninger knyttet til innføring av ny teknologi i helsevesenet (kapittel 5); i form av geografiske konflikter som springer ut av ulik tilgang til helse- og utdanningstjenester (kapittel 6); i form av spenningen mellom en konservativ og en mer radikal tilnærming til arbeidet med bærekraftig utvikling i norske folkebibliotek (kapittel 7); i form av det utfordrende forholdet mellom frivillige organisasjoners ønske om autonomi og velferdsstatens behov for kontroll over velferdstjenester (kapittel 8); i form av spenningen mellom lokalsamfunn og storsamfunn (kapittel 9); og i hvert fall implisitt i form av spenningen mellom etnisk-religiøse minoriteter og den etnisk norske majoriteten (kapittel 10).

Oversikt over boken

Dermed har vi angitt temaet for boken og dens teoretiske ramme. Før boken slippes løs på leseren, følger her en kort oversikt over dens 10 kapitler. Rekkefølgen på kapitlene speiler at vi starter på makronivået og forsøker på å beskrive hva som utgjør kjernen i det store nasjonale fellesskapet. Deretter går vi ned på mesonivået og analyserer fellesskap knyttet til institusjoner som utdanning og helse og organisasjoner som kommuner, frivillige organisasjoner og folkebibliotek. Til sist ender vi på mikronivået med mindre lokalsamfunn og religiøse grupper.

I kapitlet «Fellesskap på norsk: Frihetens demokratisering og den norske modellen» argumenterer Gunnar C. Aakvaag for at det gir mening å snakke om hele det norske samfunnet som et fellesskap tuftet på den grunnleggende verdien frihetens demokratisering: flest mulig mennesker skal ha mest mulig frihet på flest mulig områder i livene sine. Frihetens demokratisering er resultatet av at 10–12 generasjoner nordmenn siden 1814 har kjempet for å inkludere stadig nye grupper i samfunnet, som bønder, arbeidere og kvinner. Aakvaag argumenterer i tillegg for at det norske fellesskapet er robust i betydningen motstandskraftig og handlingsdyktig fordi det er institusjonalisert i Den norske modellen: en samfunnsstruktur basert på en sosial frihetsforståelse der samfunnet muliggjør frihet, funksjonelt differensierte basisinstitusjoner som produserer ytelser til samfunnsmedlemmene, kollektiv handlingskapasitet gjennom det demokratiske maktkretsløpet, liberale barrierer som beskytter individet, og ritualer som forankrer samfunnsmodellen i kollektive følelser.

Roar Hagens utgangpunkt for kapitlet «Den norske modellen for fellesskap: Betydningen av teori og begreper» er det han oppfatter som en mangel på teoretiske verktøy som kan bidra til sosiologiske analyser av den norske modellen. Hagen argumenterer for at fraværet av slike verktøy har å gjøre med måten sosiologien har forklart kollektiv handling på, der samarbeid enten handler om internaliserte sosiale normer eller om individuelle nytteoverveininger – og at ingen av disse tilbyr fruktbare begreper for å forstå det som karakteriserer den norske modellen. I stedet foreslår Hagen begrepene kollektiv rasjonalitet, rasjonell solidaritet og kollektiv makt som gir et bedre utgangspunkt for å analysere hvordan det norske samfunnet dannes som et mer eller mindre handlingsdyktig fellesskap.

I Erling Solheims kapittel «Fellesskap og klassebevissthet i det meritokratiske klassesamfunnet – en klasseanalyse» befinner vi oss fortsatt på det nasjonale nivået. Solheim bruker klasse for seg (subjektiv klasse) – og ikke klasse i seg (objektiv klasse), som er mer vanlig i sosiologiske klasseanalyser – som utgangspunkt for en kvantitativ studie av klassebevissthet, sosial integrasjon og kollektiv bevissthet. I et kapittel som kombinerer et konfliktteoretisk og funksjonalistisk perspektiv, finner Solheim tydelige forskjeller i husholdinntekt og lite hyppig kontakt mellom ulike inntektslag, noe som ifølge ham viser manglende sosial integrasjon mellom klasser i Norge. Solheim finner også tegn på klassebevissthet ved at valgdeltakelse og stemmegivning følger klasse og at oppfatninger om blant annet konflikter og hva slags klassestruktur vi har, delvis følger subjektiv klassetilhørighet. Samtidig finner Solheim at ønsket om en diamantformet lagdelingsstruktur og synet på utdanning og hardt arbeid som måten å lykkes i livet på, utgjør en felles kollektiv bevissthet på tvers av klasser (den har også likheter med andre land, og da særlig land som tilhører det samme velferdsregime og med en lik subjektiv klassestruktur som Norge, som Danmark, Island og Sverige). Norge lar seg derfor ifølge Solheim beskrive som et meritokratisk klassesamfunn med både konfliktteoretiske og funksjonalistiske trekk.

Med Unn-Doris K. Bæcks kapittel «Utdanning som fellesskapsskapende prosjekt» beveger vi oss over på basisinstitusjonsnivå. I dette kapitlet er det utdanningssystemet som står i sentrum når Bæck gjennom å undersøke utdanningspolitiske dokumenter og læreplaner belyser hvordan utdanningssystemet har forstått og forstår seg selv i forhold til sitt fellesskapsskapende prosjekt. Tre motiver utkrystalliserer seg som spesielt sentrale i så måte: det nasjonsbyggende motiv, det velferdspolitiske motiv og identitetsmotivet. Kapitlet problematiserer også hvorvidt et mer nytteorientert motiv over tid er blitt mer synlig i den utdanningspolitiske diskursen og hvilke konsekvenser dette eventuelt kan ha for utdanningssystemets fellesskapsskapende prosjekt i den norske modellen.

Helse er en annen av de sentrale basisinstitusjonene i den norske modellen, og det er nettopp helsefeltet som står i fokus for Truls Tunby Kristiansen, Marianne V. Trondsen og Kari Dybs kapittel «Digitalisering og fellesskap i helsefeltet». Kapitlet tar for seg hvorvidt og på hvilken måte innføring og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi preger samhandling mellom ulike aktører på helsefeltet. Empiriske eksempler hentet fra både individ-, organisasjons- og samfunnsnivå er med på å illustrere muligheter og utfordringer knyttet til innføring av digital teknologi på ulike nivå. Forfatterne problematiserer hvorvidt innføringen av digital teknologi kan bidra til å løse kollektive handlingsproblemer på feltet, og dermed bidra til robuste fellesskap, og hva som kan være med på å utfordre dette.

Selv om basisinstitusjoner som utdanning og helse skal gi det samme tilbudet over hele landet, foregår mye av deres aktivitet foregår i regi av kommunene. I kapitlet «Geografisk rettferdighet for norske kommuner: Sosial ulikhet i det norske fellesskapet» diskuterer Daniel Rød og Ulrik Falck geografisk variasjon i ressurstilgangen til grunnskolen og kommunal eldreomsorg. Norske kommuner varierer både i geografisk størrelse, beliggenhet og i demografiske forhold. Dette fører til at kommuner også har varierende behov for ressurser som mennesker med relevant kompetanse og økonomiske midler. Kapitlet analyserer forskjeller i kommunenes ressurssituasjon gjennom teoretiske perspektiver på rettferdighet hentet fra John Rawls og Edward Soja. Med utgangspunkt i demografiske prosesser som aldrende befolkning og urbanisering finner Rød og Falck empirisk støtte for at tilgangen til økonomiske og menneskelige ressurser kun delvis er geografisk rettferdig.

Selv om det norske samfunnet er delt opp i relativt selvstendige basisinstitusjoner, finnes det viktige organisasjoner som opererer på tvers av dem – som folkebiblioteket, som kan sies å strekke seg inn i både utdanning, kunst, vitenskap, familie, sivilsamfunn, politikk og medier. I bidraget «Folkebiblioteket og bærekraftig utvikling: En institusjonsanalyse av fellesskapsarbeid i nybrottstid» foretar Espen Eigil Barratt-Due Solum en institusjonsteoretisk analyse av arbeidet for bærekraftig utvikling i norske folkebibliotek. For folkebibliotekene innebærer møtet med bærekraft en fortsettelse av tradisjonelle oppgaver, men også nybrottsarbeid. Fellesskapet står nemlig overfor en global klima- og miljøkrise, og folkebibliotekene må omstille seg for å bidra til å redusere privatkonsumet og oppfordre til bærekraftig levesett gjennom nye deleordninger og formidling av kunnskap. Kapitlet sammenligner to folkebibliotek, et på Østlandet og et i Nord-Norge, og viser hvordan de har ulike strategier – det ene en konservativ, det andre en radikal – med forskjellige normer, verdier og kompetanser. Dette gir seg utslag i forskjeller i organisasjon samt rekruttering av ny kompetanse fra utenfor det bibliotekarfaglige feltet. Solum viser at arbeidet for bærekraftig utvikling leder til nye deleordninger og politisk motivert formidling, og kan innvirke på institusjonens legitimitet og arbeidsstyrke.

Frivillig arbeid er en viktig del av det norske samfunn. Det er lik folkebibliotekene et sosialt fenomen som inngår i og bidrar til flere basisinstitusjoner som idrett, kunst, politikk, familie, religion og helse – for å nevne noen. I kapitlet «Frivillig arbeid i et samfunn i endring» analyserer Sissel H. Eriksen hvordan det frivillige arbeidet endrer seg i takt med at resten av samfunnet endrer seg. Med utgangspunkt i sosiologi om fritid drøfter Eriksen slike endringer som et samspill mellom myndighetene og frivillige (som innbefatter både organisasjonsarbeid og frivillig arbeid utenfor organisasjoner). Kvalitative intervju med frivillige fra Troms og Finnmark over en lang tidsperiode danner det empiriske grunnlaget for kapitlet. Eriksen finner at kollektivistisk innstilte frivillige er opptatt av fellesskap, både i organisasjonen og samfunnet de er en del av, mens (selv)refleksive frivillige vil velge fritt blant frivillige oppgaver. Kapitlet avdekker en utvikling mot en økning av frivillige som vil velge fritt. Samtidig peker Eriksen på hvordan myndighetene er i ferd med å gjøre seg avhengig av frivillig innsats på mange hold. Hun konkluderer derfor med at et vellykket samarbeid mellom myndigheter og frivillige vil kunne styrke fellesskapet i samfunnet.

Antologiens to siste kapitler inviterer til å forstå fenomenet fellesskap med utgangpunkt i nære beskrivelser av virkelige liv. Jorid Anderssen og Trude Gjernes har kalt sitt kapittel «Moderne liv og fellesskap i en nordnorsk fiskerikommune: Hvordan er det å leve og bo i en kommune med nedgang i folketallet?». Anderssen og Gjernes tar oss med til en liten fiskerikommune langs Finnmarkskysten. Gjennom biografiske intervju får vi et nærportrett av livet som spiller seg ut der. De viser hvordan synkende folketall, usikkert arbeidsmarked og få fritidstilbud er med på å prege livsmuligheter og livsvalg i kommunen. På jakt etter stabiliserende og sammenbindende faktorer i et lokalsamfunn som ellers er gjenstand for endringer som ligger utenfor innbyggernes kontroll, viser forfatterne samtidig tilstedeværelsen av levende fellesskap som skaper trivsel og bolyst.

I Ida Magnussens kapittel, «Føles som hjemme: Menigheten som familie», befinner vi oss også nær mennesker, nær sosiale settinger der livet leves ut – og der fellesskap dannes. Gjennom etnografiske studier i en religiøs menighet som har stort innslag av innvandrere, gir Magnussen et innblikk i samhandlingsprosesser som har betydning for det å bli del av nye fellesskap. Hun spør hva slags type fellesskap som oppstår i slike menigheter og problematiserer også hvorvidt dette er med på å fremme eller hemme integrering i et større norsk fellesskap eller i det norske samfunnet.

Helt til sist i denne innledningen kan det være på sin plass å gjenta at denne boken ikke tar mål av seg om å gi en endelig eller uttømmende beskrivelse av fellesskap på norsk, men å gi teoretiske og empiriske sosiologiske bidrag til å belyse fellesskap av ulike typer på ulike nivåer i det norske samfunnet. Det kan også være greit å påpeke at bredden i bidragene er stor, som seg hør og bør for et så mangfoldig samfunn som dagens norske. Bredden skyldes også mangfoldet i forskningsgruppen. For selv om vi har blitt enige om å studere det norske samfunnet som robust(e) fellesskap, er vi som forskningsmiljø fortsatt mangfoldig, noe denne antologien bærer preg av. Som de fleste vitenskapelige antologier trekker boken derfor – på godt og vondt – i flere retninger samtidig. Noen kapitler er empiriske, andre mer teoretiske. Noen tar for seg helse, andre utdanning. Noen gir overordnede beskrivelser av hele det norske samfunnet på makronivå, andre går mer i detalj om lokalsamfunn og grupper på meso- og mikronivå. Noen er opptatt av hva som holder det norske fellesskapet sammen, andre hva som truer med å rive det fra hverandre. De fleste kapitlene er beskrivende i karakter, men ett er også mer normativt orientert. Dette til tross har antologien et sentrum: Den er skrevet av en og samme forskningsgruppe bundet sammen av en felles forskningshorisont: å forske på fellesskap i et horisontalt og vertikalt differensiert norsk samfunn med særlig henblikk på hva som styrker og svekker deres robusthet.

Referanser

Adger, N. W. (2000). Social and Ecological Resilience: Are They Related? Progress in Human Geography, 24(3), 347–364. http://dx.doi.org/10.1191/030913200701540465 Aubert, V. (1969). Det skjulte samfunn. Pax Forlag.

Barstad, A. (2014). Levekår og livskvalitet. Cappelen Damm Akademisk.

Barstad, A. & Hellevik, O. (2004). På vei mot det gode samfunn? Om forholdet mellom ønsket og faktisk samfunnsutvikling.

Bourbeau, P. (2018). A Genealogy of Resilience. International Political Sociology, 12(1), 19–35. https://doi.org/10.1093/ips/olx026

Collins, R. (1994). Four Sociological Traditions. Oxford University Press.

Coser, L. A. (1956). The Functions of Social Conflict. The Free Press.

Durkheim, É. (1984). The Division of Labor in Society. Free Press.

Furre, B. (2000). Norsk historie 1914–2000: Industrisamfunnet – fra vokstervisse til framtidstvil. Det Norske Samlaget.

Hagen, R. (2006). Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Universitetsforlaget.

Holling, C. S. (1973). Resilience and Stability of Ecological Systems. Annual Review of Ecology and Systematics, 4, 1–23. https://doi.org/10.1146/annurev.es.04.110173.000245

Keck, M. & Sakdapolrak, P. (2013). What is Social Resilience? Lessons Learned and Ways Forward. Erdkunde, 67(1), 5–19. https://doi.org/10.3112/erdkunde.2013.01.02

Livingstone, M. A. (2021). Dreamworld or Dystopia? The Nordic Model and its Influence in the 21st Century. Cambridge University Press.

Merton, R. K. (1967). On Theoretical Sociology. The Free Press.

Nisbet, R. (1993). The Sociological Tradition. Transaction.

Olsson, L., Jerneck, A., Thoren, H., Persson, J. & O’Byrne, D. (2015). Why Resilience is Unappealing to Social Science: Theoretical and Empirical Investigations of the Scientific

Use of Resilience. Science Advances, 1(4), 1–11. https://doi.org/10.1126/sciadv.1400217

Parsons, T. (1968). The Structure of Social Action. Volume One: Marshall, Pareto, Durkheim. Free Press.

Rageth, L., Caves, K. M. & Renold, U. (2021). Operationalizing Institutions: A Theoretical Framework and Methodological Approach for Assessing the Robustness of Social Institutions. International Review of Sociology, 31(3), 507–535. https://doi.org/10.3929/ ethz-b-000356629

Tjora, A. (2018). Hva er fellesskap. Universitetsforlaget.

Weber, M. (1971). Makt og byråkrati. Gyldendal.

Østerberg, D. (1988). Metasociology: An Inquiry Into the Origins and Validity of Social Thought. Universitetsforlaget.

Aakvaag, G. C. (2012). Samfunnet i et samtidsdiagnostisk perspektiv. I K. Dahlgren & H. E.

Næss (Red.), Tanker om samfunn (s. 84–107). Universitetsforlaget.

Aakvaag, G. C. (2018). Positiv sosiologi. Fotnoter til en uutgravd sosiologi. Tidsskrift for samfunnsforskning, 59(3), 280–302. https://doi.org/10.18261/issn.1504-291X-2018-03-03

Sammendrag: Dette kapitlet argumenterer for at det gir mening å snakke om hele det norske samfunnet som et fellesskap tuftet på den grunnleggende verdien frihetens demokratisering: Flest mulig mennesker skal ha mest mulig frihet på flest mulig områder i livene sine. Frihetens demokratisering er resultatet av at 10–12 generasjoner nordmenn siden 1814 har kjempet for å inkludere stadig nye grupper i samfunnet, som bønder, arbeidere og kvinner. Kapitlet argumenter i tillegg for at det norske fellesskapet er robust i betydningen motstandskraftig og handlingsdyktig fordi det er institusjonalisert i Den norske modellen: en samfunnsstruktur basert på en sosial frihetsforståelse der samfunnet muliggjør frihet, funksjonelt differensierte basisinstitusjoner som produserer ytelser til samfunnsmedlemmene, kollektiv handlingskapasitet gjennom det demokratiske maktkretsløpet, liberale barrierer som beskytter individet, og ritualer som forankrer samfunnsmodellen i kollektive følelser.

Nøkkelord: fellesskap, Den norske modellen, frihet, funksjonell differensiering, demokratisk maktkretsløp

Abstract: This chapter proposes to depict Norwegian society as a solidary community based on the collective value of democratisation of freedom: as many people should have as much freedom in as many aspects of their lives as possible. The chapter argues, furthermore, that the Norwegian community is robust because it is institutionalised in the Norwegian model: a social structure based on a combination of a social understanding of freedom, primary institutions that produce individual capabilities, a democratic power-circuit that enables collective action, liberal barriers that protect the individual, and rituals that foster feelings of togetherness and solidarity among members of society.

Keywords: community, the Norwegian model, freedom, functional differentiation, democratic power-circuit

Sammendrag: Når Norge rangeres som et av verdens beste samfunn, er den norske modellen for felles problemløsning en del av forklaringen. Da burde den være av interesse for norske sosiologer. Det er i begrenset grad tilfellet. Den norske modellen har ingen sosiologisk teori. Formålet med kapitlet er å bøte på denne mangelen. Det skjer i tre steg. Først viser jeg hvorfor fraværet av teori ikke er tilfeldig. Sosiologien forklarer samarbeid enten med internaliserte sosiale normer, eller som resultat av individuelle nyttebetraktninger. Faget mangler redskapene for å gjøre greie for de rasjonelle aspektene av kollektive handlinger. I steg to introduserer jeg derfor tre begreper: kollektiv rasjonalitet, rasjonell solidaritet og kollektiv makt. Nå har vi de faglige instrumentene for å analysere hvordan det norske samfunnet dannes som et mer eller mindre handlingsdyktig fellesskap. I et tredje steg viser jeg gjennom tilslutning til A. Sens kapabilitetsperspektiv hvordan begrepene åpner for en ny forståelse av forholdet mellom frihet og rettferdighet.

Nøkkelord: modell, integrasjon, solidaritet, sosialt system, kollektiv handling, frihet, rettferdighet

Abstract: When the Norwegian society is relatively successful, the Norwegian model for solving problems through collective action is part of the explanation. That should make it an interesting subject for sociology. That is hardly the case. The Norwegian model has no theory. The chapter compensates for this deficiency in three steps. First, I show that the absence of theory is no coincidence. The social sciences explain cooperation either due to internalised social norms or the outcome of individual calculations of costs and benefits. We lack the tools to account for the rational aspects of collective action. In step two, I introduce three concepts: Collective rationality, rational solidarity, and collective power. Now, we have the instruments to analyse how the Norwegian society constructs itself as a community with the capacity for collective action. In the third step, connecting to A. Sen’s capability approach, I demonstrate how collective rationality indicates a new relationship between freedom and justice.

Keywords: model, integration, rationality, solidarity, collective action, social system, freedom, justice

Sammendrag: Kapittelet fokuserer på fellesskap forstått som sosial integrasjon og kollektiv bevissthet i et klasseperspektiv, hvor klasseanalysen tar utgangspunkt i klasseidentitet og den subjektive klassestrukturen, eller klasse for seg, i stedet for en mer tradisjonell analyse med utgangspunkt i klasse i seg. Kapittelet inkluderer også en komparativ analyse, og benytter data fra The International Social Survey Program (ISSP) fra 2020 og tidligere år. På tross av ulike subjektive klassestrukturer og forståelser av hvordan ens eget samfunn er lagdelt, fremgår det klare likheter i kollektiv bevissthet på tvers av land fra ulike velferdsregimer, med en universell kollektiv bevissthet om utdanning og hardt arbeid som de klart viktigste meritokratiske verdiene for å lykkes i livet. Generelt er det ingen segmentert kollektiv bevissthet mellom klassene i Norge i form av store sosiale gradienter, men to unntak er de lavere sosiale lagenes forestilling om at samfunnet har en mer pyramidalformet lagdeling og at sosial kapital også er viktig for å komme seg frem i livet, og underklassens vesensforskjellige mer negative samfunnsforståelse. At alle klassene rapporterer lite sosial omgang med andre som vi antar er rikere eller fattigere enn oss selv, antyder manglende sosial integrasjon mellom klasser i Norge, og en analyse av partipreferanser får frem et tydelig mønster av klassebevissthet for hele spennet av sosiale klasser. Resultatene gir grunn til refleksjon. Har det siden 1980-tallet utviklet seg et nytt klassesamfunn, hvor klasse og status eksisterer i en mer subtil og kognitiv form enn den vi husker fra det konfliktfylte, industrialiserte klassesamfunnet?

Nøkkelord: klasseidentitet, klassebevissthet, kollektiv bevissthet, sosial integrasjon, ISSP

Abstract: The chapter focuses on community, understood as social integration and collective consciousness from a class perspective, with a class analysis rooted in class identity and the subjective class structure, or class for itself, instead of a more traditional analysis rooted in class in itself. The chapter also includes a comparative analysis and uses data from The International Social Survey Program (ISSP) from 2020 and before. Despite different subjective class structures and perceptions about how one’s society is stratified, there are distinctive similarities in collective consciousness across countries and welfare regimes, with a universal collective consciousness of education and hard work being the most essential meritocratic values for success in life. Generally, Norway has no segmented collective consciousness by class in terms of strong social gradients. One exception is the lower social strata’s belief that social capital also matters for succeeding in life, and Norway having a more pyramidal-shaped stratification structure. Another is that the underclass has a distinctly more negative perception of society. On average, all classes report rarely meeting people assumed to be significantly richer or poorer, which suggests poor social integration between social classes in Norway, and a party preferences analysis documents a distinctive pattern of class consciousness across the whole span of social classes. The results give reason for reflection. Has a new type of class society emerged since the 1980s, where class and status perhaps exist more subtly and cognitively than they did in the conflicted, industrial class society?

Keywords: class identity, class consciousness, collective consciousness, social integration, ISSP

Sammendrag: Kapitlet belyser utdanning som fellesskapsskapende prosjekt og problematiserer hvordan utdanningssystemet har forstått og forstår seg selv i forhold til dette. Gjennom å ta i bruk utdanningspolitiske dokumenter og læreplaner viser kapitlet hvordan ideen om «fellesskap» kommer til syne i utdanningssystemet og hvilken forståelse av fellesskap som ligger under når begrepet tas i bruk i. Disse forståelsene av fellesskap handler om et nasjonsbyggende motiv, et velferdspolitisk motiv og et identitetsmotiv. Kapitlet problematiserer også hvorvidt et nytteorientert motiv etter hvert har blitt mer dominerende i den utdanningspolitiske diskursen og kan true utdanningssystemets fellesskapsskapende prosjekt. Analysene viser at utdanningssystemets fellesskapsskapende aspirasjon er tydelig til stede i de sentrale utdanningspolitiske dokumentene, og at denne aspirasjonen inkluderer både danning og utdanning og kvalifisering for samfunnsnyttige funksjoner. Nyttemotivene, og utdanningssystemets rolle i disse, er slik sett sentrale for realisering av fellesskap, slik fellesskap forstås innenfor den norske modellen.

Nøkkelord: fellesskap, utdanningssystem, utdanningspolitikk, velferdspolitikk, den norske modellen

Abstract: The chapter sheds light on education as a community-creating project and problematises how the education system has understood and continues to understand itself in relation to this. By using educational policy documents and curricula, the chapter shows how the idea of «community» appears in the education system and explores the underlying notions of community that shape the term’s usage in these contexts. The conceptions of community discussed are rooted in a nation-building motive, a welfare policy motive and an identity motive. The chapter also problematises whether a utilitarian motive has gradually become more dominant in the educational policy discourse, which may threaten the educational system’s community-creating project. The analyses show that the educational system’s community-creating aspiration is clearly present in the key education policy documents. This aspiration encompasses both education, Bildung, and qualification for socially useful functions. Therefore, within the framework of the Norwegian model, the concept of community is closely tied to utilitarian motives, with the education system playing a key role in achieving this sense of community.

Keywords: community, education system, educational policy, welfare policy, the Norwegian model

Sammendrag: Dette kapitlet drøfter hvordan innføring og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bidra til fellesskapsdannelse innenfor helsefeltet. Kapitlet tar for seg digitalisering på tre ulike nivåer; individ-, organisasjons- og samfunnsnivå, og bruker konkrete empiriske eksempler fra helsefeltet for å illustrere både muligheter og utfordringer. På individnivå ser vi på hvordan digitale teknologier kan gi pasienter og pårørende nye muligheter til å delta i fellesskap rundt mestring av egen helse- og pårørendesituasjon, samtidig som teknologiene også kan ekskludere noen. På organisasjonsnivå drøfter vi hvordan digitale teknologier for deling av pasientinformasjon kan åpne for felles ressursutnyttelse, men også at de kan forrykke balansen i sosiale relasjoner og strukturer. På samfunnsnivå diskuterer vi sammenhengen mellom fellesskap, krise og digital omstillingsevne. Kapitlet synliggjør koblinger mellom digital helseteknologi og fellesskap i det norske helsefeltet, og peker på muligheter og utfordringer i skjæringspunktet mellom digitalisering og robuste fellesskap.

Nøkkelord: e-helse, fellesskap, mestringsfellesskap, problemfellesskap, informasjonsdeling, kollektiv handling, digitalisering

Abstract: This chapter discusses ways in which the introduction and use of information and communication technology can contribute to the creation of a community within the Norwegian health sector. The chapter deals with digitisation at three levels: individual, organisational, and societal. It uses concrete empirical examples to illustrate both opportunities and challenges. On the individual level, we see how digital technologies can give users, patients, and relatives new opportunities to participate in coping with their situations. At the same time, technologies can be excluding to some. At the organisational level, we investigate how digital technologies can enable the use of patient information as a shared resource, as well as how they can impact social relations and structures. On the societal level, we discuss the connection between community, crises and digital transformation capability. The chapter highlights links between digital health technology and robust communities in the Norwegian health field and points to important opportunities and challenges at this intersection.

Keywords: e-health, community, coping, information sharing, collective action, digitalisation, digitisation

Sammendrag: Dette kapittelet diskuterer geografisk variasjon i ressurstilgangen til en spesifikk og viktig del av det norske fellesskapet, nemlig de kommunale ansvarsområdene grunnskole og kommunal eldreomsorg. Norske kommuner varierer både i geografisk størrelse, beliggenhet og demografiske forhold. Dette fører til at kommuner også har varierende behov for ressurser som mennesker med relevant kompetanse og økonomiske ressurser. Vi analyserer denne ressurssituasjonen gjennom teoretiske perspektiver fra John Rawls og Edward Soja, og argumenterer for at tilgangen til økonomiske ressurser og mennesker med relevant kompetanse kun delvis er geografisk rettferdig, og har sitt opphav i demografiske prosesser som en aldrende befolkning og urbanisering.

Nøkkelord: rural, urban, kommuner, utdanning, helse- og omsorgstjenester

Abstract: This chapter discusses geographical variation in access to resources for a specific and important part of the Norwegian community, specifically primary school and elderly care, both municipal areas of responsibility. Norwegian municipalities vary in terms of geographical size, location, and demographic conditions. This implies a difference in resource needs, such as relevant, qualified personnel and economic resources. We analyse this resource situation through theoretical perspectives from John Rawls and Edvard Soja, and we argue that these theoretical perspectives illuminate that access to economic resources and relevant, qualified personnel are only partly geographically just and have their origins in demographical processes such as an ageing population and urbanisation.

Keywords: rural, urban, municipalities, education, health- and care services

Sammendrag: Dette kapittelet fremsetter en institusjonsteoretisk analyse av arbeidet for bærekraftig utvikling i norske folkebibliotek, både som en fortsettelse av tradisjonelle oppgaver og som nybrottsarbeid. Fellesskapet står overfor en global klima- og miljøkrise, og folkebibliotekene omstiller seg for å senke privatkonsum og oppfordre til bærekraftige levesett gjennom nye deleordninger og formidling av kunnskap. Sammenligningen av to folkebibliotek, et i Nord-Norge og et på Østlandet, viser hvordan ulike strategier har forskjellig vekt på institusjonelle normer, verdier og kompetanser. Folkebibliotekene representerer en konservativ og radikal tilnærming til hva institusjonen er og bør gjøre i møte med en nybrottstid. Dette svarer blant annet til forskjeller i organisasjon og rekruttering av kompetanser utenfor det bibliotekarfaglige feltet. Arbeidet for bærekraftig utvikling leder til nye deleordninger og politisk motivert formidling, og kan innvirke på institusjonens legitimitet og arbeidsstyrke.

Nøkkelord: bibliotekinstitusjon, bærekraftig utvikling, deling, bibliotekararbeid, nøytralitet

Abstract: This chapter presents an institutional theoretical analysis of the work for sustainable development in Norwegian public libraries as a continuation of traditional tasks and pioneering work. The community faces a global climate and environmental crisis, and public libraries are adapting to lower private consumption and foster sustainable lifestyles through new sharing schemes and conveying knowledge. The comparison of two public libraries, one in northern Norway and one in eastern Norway, shows how various strategies put different emphasis on institutional norms, values, and competencies. The public libraries represent a conservative and radical approach to what the institution is and should be doing in times of innovation. This corresponds, among other factors, to organisational differences and recruitment of competencies from outside the librarianship field. The work for sustainable development leads to new sharing initiatives and politically motivated communication and can impact the institution’s legitimacy and workforce.

Keywords: library institution, sustainable development, sharing, librarianship, neutrality

Sammendrag: Samfunnet endrer seg. Det gjør også det frivillige arbeidet. Med utgangspunkt i sosiologi om fritid drøftes endringer som et samspill mellom myndighetene og frivillige, både organisasjonsarbeid og frivillig arbeid utenfor organisasjoner. Kvalitative intervju med frivillige fra Troms og Finnmark over en lang tidsperiode danner det empiriske grunnlaget for kapittelet. Kollektivistisk innstilte frivillige er opptatt av fellesskap, både i organisasjonen og samfunnet de er en del av, mens (selv)refleksive frivillige vil velge fritt blant frivillige oppgaver. Vi har sett en utvikling som viser en økning av frivillige som vil velge fritt. Samtidig er myndighetene i ferd med å gjøre seg avhengig av frivillig innsats på mange hold. Et vellykket samarbeid mellom myndigheter og frivillige vil kunne styrke fellesskapet i samfunnet.

Nøkkelord: frivillig arbeid, samfunnsendring, samarbeid

Abstract: Society is changing. So does voluntary work. Based on the sociology of leisure, I discuss changes as an interaction between the authorities and volunteers, both organisational work and voluntary work outside organisations. Qualitative interviews with volunteers from Troms and Finnmark over a long period of time form the chapter’s empirical basis. Collective volunteers are responsible to their organisations and more abstract collectivity, while (self)reflexive volunteers will choose freely among voluntary tasks. We have seen an increase in volunteers who want to choose freely. At the same time, the authorities are becoming more dependent on voluntary efforts in many areas. A successful collaboration between authorities and volunteers will strengthen the community in society.

Keywords: voluntary work, changing society, cooperation

Sammendrag: Dette kapitlet diskuterer faktorer som påvirker folks livsmuligheter og livsvalg i en fiskerikommune i Finnmark. Folketallet i denne kommunen har gått ned de siste 50 årene, men holder seg nå mer stabilt. Vi spør hvilke kvaliteter som er i et slikt samfunn, og hvilke muligheter folk ser for å kunne nyttiggjøre seg disse kvalitetene. Spesielt er vi opptatt av hvilke typer fellesskap som er i dette samfunnet, og hvordan de kommer til uttrykk i dagliglivet. På et overordnet nivå spør vi om dette er et levedyktig samfunn, og hva som truer dette samfunnets videre eksistens. Data består av biografiske intervju med 20 kvinner og menn i alderen 25–70 år og som er bosatt i kommunen. Våre informanter trives på stedet, både med naturen og de fellesskapene de er en del av. De opplever likevel livet på stedet som usikkert, og mange unge ser ikke for seg en egen framtid i dette samfunnet. Arbeidsmarkedet er snevert, og en må ofte skape fritidstilbud for seg og andre. Like viktig er at de er svært sårbare for samfunnsendringer som de ikke kan styre selv. Dette innbefattet et usikkert arbeidsmarked, som er utsatt for politiske endringer i fiskeripolitikk, samt en usikkerhet i samferdselspolitikk, regionalpolitikk mv. Kapitlet benytter teorier om sosial kapital og valg for å drøfte hvordan sosiale, kulturelle og materielle forhold danner rammer for de valgene folk tar og de mulighetene de ser i det samfunnet de lever i.

Nøkkelord: fiskerikommune, livsmuligheter, livssjanser, fellesskap

Abstract: This chapter presents and discusses factors influencing people’s lives in a fishing municipality in Finnmark County. The population rate has declined over the past 50 years in this society. In recent years, the population rate has been more stable. We ask: what qualities exist in such a society, and what opportunities do people have to make use of these qualities? We especially ask what kind of communities there are in this society and how they are expressed in people’s daily lives. Overall, we ask whether this is a viable society and what threatens this society’s existence. Data collected consists of biographical interviews with 20 women and men aged 25–70 who live in the municipality. Our informants are content with their lives, both with the nature surrounding them and the community they are part of. However, they experience their life as very uncertain. Many young people do not see a future living in this community. The labour market is narrow, and the inhabitants most often must create their own leisure activities. It is equally important that they are vulnerable to changes that they are not able to control themselves. This includes an uncertain labour market, mainly due to political changes in fisheries policy, as well as uncertainty in transport policy, regional policy, etc. The chapter uses theories about social capital and choice to discuss how social, cultural, and material conditions form the framework for people’s choices and the opportunities they see for their future.

Keywords: community, life chances, life choices

Sammendrag: Kapitlet undersøker hva deltakelse i en religiøs menighet betyr for personer med minoritetsbakgrunn. Kan religiøse menigheter bidra til å skape fellesskap? Kan religiøse fellesskap føre til integrering? Er de religiøse fellesskapene robuste? Analysene er basert på deltakende observasjon og semistrukturerte intervju i en kristen menighet. Fra et sosialkonstruktivistisk perspektiv ser vi at familie strekker seg ut over biologisk slektskap, og at menigheten kan fylle mange av de samme funksjonene som en familie gjør. De meningsfulle sosiale relasjonene mellom folk gir en følelse av å være hjemme blant familie. Å delta i lignende praksiser som i hjemlandet bidrar dessuten til å skape en atmosfære som minner om hjemme. At deltakerne snakker om menigheten som et hjem og en familie, sier noe om viktigheten av religiøse fellesskap for personer med minoritetsbakgrunn. Ved hjelp av Collins’ teori om kjeder av interaksjonsritualer undersøker jeg hvordan det oppstår fellesskap mellom mennesker som deltar i religiøse aktiviteter slik som gudstjenester og husfellesskap. Til slutt diskuterer jeg hvorvidt disse religiøse fellesskapene er robuste.

Nøkkelord: trossamfunn, hjem, familie, interaksjonsritualer, integrering

Abstract: This chapter explores what participation in a religious community means for ethnic minorities. Can religious communities contribute to the creation of a sense of community? Can religious communities lead to integration? Can the religious communities be considered robust? The analysis is based on participant observation and semi-structured interviews in a Christian church. From a social constructivist perspective, we can see that the family is not just about biological kinship and that the church can fulfill many of the same functions as a family. Meaningful social relations between people promote a feeling of home among family members. Participating in practices similar to those in their home countries contributes to creating an atmosphere that reminds them of home. The participants talk about the congregation as a home and a family, which says something about the importance of religious communities for people with a minority background. Using Collins’s theory on interaction ritual chains, I examine how a sense of community arises between people who participate in religious activities such as church services and house fellowships. Finally, I discuss whether these religious communities can be considered robust.

Keywords: faith community, home, family, interaction rituals, integration

I dette etterordet trekker jeg trådene sammen. Finnes det noen linjer som ordner bidragene? Fellesskap er ett gjennomgående tema. Alle kapitlene handler om fellesskap. Finnes det andre? Ifølge Niklas Luhmann (2016) benytter den sosiologiske samfunnsanalysen seg av i alt fire distinksjoner som også er mekanismer for samfunnsmessig integrasjon. De fire er funksjon, klasse, skillet mellom sentrum og periferi, og segmentering.

Alle samfunn kombinerer de fire mekanismene i ulike konstellasjoner. Én er som regel viktigere og gir mening til de andre. Det er den primære formen for differensiering. De første samfunn var karakterisert ved segmentering. Små grupper bestående av en eller flere familier lever ved siden av hverandre på hvert sitt territorium. I Norge har vi innslag av denne formen for samfunnsorganisering i den samiske siidaen (Næss et al., 2021).

En gang var skillet mellom sentrum og periferi avgjørende for samfunnsutviklingen. Det er imperienes og de store sivilisasjonenes epoke som den egyptiske, romerske, det ottomanske og det britiske imperiet. For en lang historisk periode var klasse samfunnets strukturerende prinsipp som under den europeiske føydalismen. Dette er også en teori om sosial evolusjon. Om en suksessiv stigning fra enklere til mer komplekse samfunn. Moderne samfunn som det norske karakterisert av funksjonell differensiering er historiens mest avanserte form for samfunnsdannelse.

Hvorfor akkurat disse fire mekanismene, og hva bidrar hver av dem med til samfunnets integrasjon? Det kan denne boken hjelpe oss til å forstå. Stiller vi spørsmålet til Luhmanns tekst, finner vi ikke noe klart svar. Årsaken er, foreslår jeg i mitt kapittel, at Luhmann ikke har noe begrep om fellesskap. Da kan han heller ikke forklare hvordan samfunn dannes som en helhet av gjensidig avhengige deler.

Det er altså min tilnærming. Kapitlene viser hvordan en eller flere av de fire distinksjonene er relevante for å forstå hvordan den norske modellen gjør det norske samfunnet mer eller mindre handlingsdyktig som fellesskap, og derigjennom robust. Hver på sin måte gir de fire distinksjonene, som også er sosiale mekanismer, nødvendig bidrag til å løse det jeg i mitt kapittel omtaler som fellesskapets problem.

Alle samfunn har en større eller mindre grad av arbeidsdeling. Samfunnsmedlemmene gjør forskjellige ting. Da blir de avhengige av hverandre. Alle trenger bidrag fra de andre for sin egen utvikling. Relasjonene mellom samfunnsdelene er mer eller mindre i balanse. Ting fungerer. Så forstyrres balansen. Årsaken kan være ekstern som ved en naturkatastrofe, eller den kan være intern. Samfunnsdelene er autonome og utvikler seg ujevnt. Sammenhengen brytes, og samfunnsmedlemmene får ikke lenger det de trenger for å leve livene sine. Mangelen utløser korrigerende mekanismer i samfunnet. Den første er kommunikasjon om årsakene til problemene. Hva i samfunnet og hvilke delsystemer, individer og handlinger er det som ikke fungerer?

Funksjon er et begrep alle bruker hele tiden. Det fungerer, eller funker ikke, sier vi. Den som bruker begrepet, skiller mellom del og helhet, og iakttar delen med hensyn til virkningene for systemet som helhet. Delen kan være hva som helst. I differensierte systemer er helheten til stede i hver enkelt del. Slik viser avhengigheten seg. Hele det globale verdenssystemet er til stede i din mobile telefon. Delene er produsert forskjellige steder på kloden. Teknologien er resultater av det fremste innen vitenskap, utdanning og politiske beslutninger om krav til personvern, gjenbruk og så videre. Det kreves en landsby for å oppdra et barn, heter det. Egentlig er hele verden involvert i noe så tilsynelatende enkelt som produksjonen av en dress.

Når årsaken er klarlagt, er det neste spørsmålet hva man gjør med problemet. Det er i og for seg ikke noe galt med telefonen. Den virker til det den ble laget for. Men prosessoren og programvaren henger ikke med i utviklingen. Mobilen har ikke ytelsene du trenger for å fungere i mediesamfunnet. Dette problemet kan du løse selv. Du kjøper en ny og bedre telefon. Hvis du har råd. Hvis ikke får du greie deg med den gamle og gjøre deg mindre avhengig av lik og del. Det finnes funksjonelle alternativer.

Noen problemer løser man alene. Det er annerledes når iakttakelsen gjelder delsystemenes funksjoner for samfunnet. Skaper utdanningssystemet arbeidskraft med de kvalifikasjonene samfunnet nå trenger? Produseres vitenskapen kunnskapen samfunnet har behov for? Funksjonene er for samfunnet og altså for alle. De er kollektive goder. Tilsvarende er funksjonsproblemer kollektive onder. Kollektive onder transformeres til kollektive goder gjennom kollektive handlinger. Mange må samarbeide om å endre det ved samfunnet som ikke virker.

Når samfunnsmedlemmene vurderer å delta i et samarbeid for å løse felles problemer, konfronterer de det som i faglitteraturen betegnes som problemet med den sosiale orden, et sosialt dilemma eller den kollektive handlingens problem. Problemet har to dimensjoner. I differensierte systemer trenger hver del bestemte ytelser fra de andre for sin egen fungering. Delene må passe til hverandre. De danner en helhet. Det er den ene dimensjonen.

Den andre handler om at resultatet av samarbeidet er et kollektivt gode. Kollektive goder er tilgjengelige for alle i gruppen. Da er det mulig å få uten å bidra. Det lønner seg å samarbeide, men det lønner seg enda mer å være gratispassasjer og snylte på de andres felles anstrengelser. Du får alle fordelene av det kollektive godet uten at det koster deg noe. Men selvsagt, dersom alle tenker slik, blir ikke det kollektive godet realisert. Aktørene står i et sosialt dilemma. De erfarer en konflikt mellom strategier for handling som lønner seg for alle sammen, og handlinger som lønner seg mest for den enkelte. For å bli handlingsdyktig som fellesskap må aktørene løse denne konflikten og sørge for at den kollektive rasjonaliteten dominerer over den individuelle.

Noen ganger lykkes aktørene med å skaffe seg kollektive goder. Andre ganger svikter samarbeidet. Hvorfor blir det slik? Hva er det som skiller mellom vellykkede og mislykkede tilfeller av kollektiv handling? Det er omfattende faglige debatter om spørsmålet. Jeg gjør kort greie for noen av dem i mitt kapittel. Den teoretiske utfordringen er å forklare hvordan samfunnets behov som helhet gjør seg gjeldende overfor den enkelte del. De minste delene er menneskene og handlingene deres. Individene skaper alle delsystemene og samfunnet som helhet med handlingene sine. En sosiologisk teori om samfunnsmessig integrasjon skal forklare hvordan samfunnets behov som helhet kommer inn i hodene på samfunnsmedlemmene. På en eller annen måte må individene legge samfunnets behov som helhet til grunn når de velger handling.

Faglitteraturen skiller mellom sosial integrasjon og systemintegrasjon som to måter å løse problemet med den sosiale orden. Systemintegrasjon betyr at sosiale systemer registrerer negative konsekvenser av individenes handlinger for samfunnet, og så danner nye normer og verdier som motiverer den type handlinger samfunnet trenger. Samfunnsmedlemmene internaliserer samfunnets normer slik at bare tanken på å svikte fellesskapet vekker sterke negative følelser i personen. Dette er en måte å forklare samarbeid på. Ikke felles fordeler, men følelsen av å gjøre det riktige motiverer handlingen.

Sosial integrasjon betyr derimot at samfunnsmedlemmene selv forholder seg til konsekvensen av handlingene sine for samfunnet. Da konfronterer de den kollektive handlingens problem. I mitt kapittel introduserer jeg tre begreper som kan forklare hvordan aktørene løser sitt samhandlingsproblem og blir handlingsdyktige som fellesskap. De tre begrepene er kollektiv rasjonalitet, rasjonell solidaritet og kollektiv makt.

Kollektiv rasjonalitet handler om å identifisere de positive konsekvensene av en mulig kollektiv handling og avgrenser seg mot handlinger som bare tar hensyn til de individuelle konsekvensene av handlingen. Rasjonell solidaritet transformerer skillet mellom kollektiv og individuell rasjonalitet til et skille mellom solidaritet og egoisme. Rasjonell solidaritet betegner en subjektposisjon hvor aktørene gir avkall på egne interesser for et fellesskap de selv er en del av. For at den solidariske handlingen skal være et rasjonelt valg, må aktørene ha sikkerhet for at alle berørte parter gir sine bidrag til den kollektive handlingen. Rasjonell solidaritet må understøttes av kollektiv makt. Kollektiv makt straffer egoistiske og belønner solidariske handlinger.

Sammen virker de tre mekanismene slik at grupper av mennesker og hele samfunn blir mer eller mindre handlingsdyktige som fellesskap. Begrepene viser hvordan individer dannes som kompetente og rasjonelle kollektive aktører. Nå har vi redskapene systemteorien mangler og kan forklare hvordan de fire distinksjonene som også er sosiale mekanismer, bidrar til prosessene hvor samfunnsmedlemmene definerer kollektive formål og blir i stand til å realisere dem.

Vi trenger imidlertid ytterligere to begreper for å gi mening til analysene i bokens kapitler. Teorier om integrasjon handler om tilbakekobling, om hvordan grupper av mennesker forholder seg til de kollektive konsekvensene av handlingene sine og danner fellesskap. Sosial bevegelse og organisasjon er to sosiale systemer som sørger for at kollektive konsekvenser av aktørenes handlinger blir til motiver for handling.

Sosiale bevegelser er sammenslutninger av de villige. Stilt overfor den kollektive handlingens problem er noen mer villige til en solidarisk handling enn andre. Noen går i spissen, og så følger de andre etter, slik som i #MeToo. Når stadig flere slutter seg til den kollektive handlingen, øker utsiktene til å lykkes. Det er en snøballeffekt. Bevegelse kan være første skritt på veien mot organisering. Organisasjoner har medlemmene og danner hierarkier. Noen får kollektiv makt og myndighet til å overvåke de andre. Legger medlemmene gruppens interesser til grunn når de velger handling, eller tenker de mest på seg selv? Egoistiske handlinger stigmatiseres, og aktøren straffes eventuelt med utstøting. Nå har vi begrepene vi trenger for å forklare hvordan samfunn dannes som mer eller mindre handlingsdyktige fellesskap.

Aakvaag begynner sitt kapittel med en analyse av segmentering og hvordan det norske samfunnet får grenser. Hvorfor må samfunnet ha grenser? Fordi grensene gjør tilgangen til de kollektive godene gruppen skaper, eksklusive for medlemmene. Bare da blir den kollektive handlingen et rasjonelt valg. Jeg definerte rasjonell solidaritet som viljen til å gi avkall på egne interesser for et fellesskap man selv er den del av. Uten grenser brytes sammenhengen mellom offerhandling og belønning i form av tilgang til kollektive goder. Hvis man kan få uten å bidra, blir gratispassasjeren den dominerende strategien for handling.

Alle samfunn er derfor avgrenset mot andre samfunn. Grensene er både territorielle og sosiale. Samfunn er også organisasjoner. Noen har makt til å fatte beslutninger som er bindende for alle som oppholder seg på et geografisk avgrenset område. Makten kan være uformell eller formalisert. Segmentet kan være stort eller lite. Hvis gruppen er liten, trekkes alle med i den kollektive beslutningsprosessen fordi alle kan følge med på hva de andre gjør. Det betyr ikke at alle spiller en like stor rolle i formingen av de kollektive formålene. Men ingen kan unndra seg den kollektive iakttakelsen.

I siidasystemet er Finnmarksvidda delt opp i teiger som kontrolleres av en eller flere familiegrupper som bruker området som beiteland for sin flokk. I dag er kloden segmentert i noe over 200 hundre stater som i regelen også er etnisk avgrensede nasjoner. Aakvaags kapittel handler om hvordan det moderne norske samfunnet dannes som del av dette globale systemet gjennom territoriell og sosial avgrensing.

I det vi i dag kaller Europa, foregår det ved begynnelsen av den moderne tid et skifte fra klasse til funksjon som den primære formen for samfunnsmessig differensiering. I en lang historisk periode defineres de kollektive formålene av en liten gruppe. Føydalsamfunnets to sentra var storgården og hoffet med kongen på toppen av samfunnspyramiden. Det er de typiske klassesamfunn. Klassen over bestemmer over klassen under. Nå forskyves det økonomiske tyngdepunktet fra den relativt selvforsynte gården til den kapitalistiske bedriften og fra hoffet til parlamentet. Det er en rivende utvikling i mange stadig mer autonome delsystemer som kunst, utdanning, vitenskap og filosofi. Dannelsen av nasjoner er en del av denne omstillingen. Individenes tilgang til delsystemene og fordelingen mellom dem reguleres av samfunnsmedlemmene gjennom tilhørighet til et nasjonalt organisert fellesskap og ikke som medlemmer av en sosial klasse.

I en lang epoke var Norge i union med Danmark. Norge har begrenset med egne institusjoner. Norge har for eksempel ikke et eget universitet. Norske studenter skriver seg inn ved universitetet i København. Det irriterer den norske sosiale bevegelsen for nasjonal selvstendighet, og for dem var det viktig å beskrive relasjonen til Danmark som et forhold av utbytting og undertrykking. Det var den såkalte 400-årsnatten (Ibsen & Nationaltheatret, 1985). Helt mørkt var det likevel ikke. De norske fjellaper lærte ett og annet i København om å styre et moderne samfunn. Peer Gynt var i mangt en verdensborger. I et globalt perspektiv var Norge fattig og kulturelt tilbakestående. Årsaken var altså den danske kolonialismen. Etter hvert var de norske sterke nok til å danne sin egen nasjon. Med innføring av parlamentarismen får det norske samfunnet sitt eget kretsløp for kollektiv selvforvaltning.

Den unge norske nasjonen var i store trekk stadig et samfunn av klasser. Storbøndene, fabrikkeierne og embedsmennene bestemte. Småbøndene, arbeiderne og kvinnene stod utenfor den kollektive beslutningsprosessen. Det var slik det skulle være i et samfunn av klasser. Alle kjente sin plass i en sosial orden av over- og underordning skapt av Gud. Hvorfor er Jeppe i Holbergs stykke komisk? Fordi han er på feil plass. Jeppe er i baronens seng. Der hører han ikke hjemme. Jeppe er en simpel (enkel) bonde (Holberg, 1993). Vanlige folk har heller ingenting å bidra med til prosessen som definerer de kollektive formålene. Hva er moralen i Den politiske kannestøper? Det er den føydale:

Den Gud gir et embete, gir han også forstand.

Nå mister den gamle orden mening. Funksjonsiakttakelsen er meritokratisk. Alt og alle vurderes med hensyn til konsekvensene av ytelsen for delsystemene og for samfunnet som helhet. Skiller mellom mennesker etter kriterier for stand og klasse gir ikke mening som prinsipper for sosial organisering. Det eneste menneskene i det moderne har felles, er at de alle er mennesker. Nå krever de som står utenfor den kollektive beslutningsprosessen, å komme innenfor. De vil være med og bestemme. Aakvaag analyserer prosessen med begrepet frihetens demokratisering. Sosiale bevegelser som bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen dannes for å realisere den samme underliggende ideen om frihet. Frihet er et vidt begrep. Det handler ikke bare om stemmerett, men å skape et samfunn hvor individene selv former sine liv. Når stadig flere slutter seg til den kollektive handlingen, blir risikoen for negative sanksjoner fra de som har makten, mindre. Det er en snøballeffekt. Bevegelse er første skritt på veien mot organisering. Alle disse gruppene organiserer seg og tar kollektiv kontroll over ressurser som er viktige for samfunnet. Ressurser og krav er ikke bare økonomiske, men handler også om anerkjennelse og verdighet.

Organisering følger funksjon. Arbeidere og kapitalister, leger, sykepleiere, bønder, fiskere, forskere og lærere har sine organisasjoner. For å bli handlingsdyktig som fellesskap gjør de tilgangen til kollektive goder betinget av medlemskapet. Som organisasjoner blir de parter i den norske modellen for samfunnsmessig integrasjon. De må vise at de med sine krav bidrar til å løse problemer for det norske samfunnet, og de må være solidariske og begrense seg av hensyn til det norske samfunnet som et fellesskap de selv er en del av.

Jeg leser Eriksens kapittel som et bidrag til en slik sosiologisk teori om forholdet mellom funksjonell differensiering og samfunnsmessig fellesskap. Utviklingen i systemet for medisinsk behandling illustrerer dynamikken i relasjonen. Det medisinske systemet responderer på endringer i omgivelsene med intern differensiering. Det blir stadig flere medisinske spesialiteter, diagnoser, sykdommer og muligheter for behandling. Dermed blir det også mer samfunnsmedlemmene kan gå glipp av.

Det er tre måter samfunnsmedlemmene kan få tilgang til et stadig voksende tilbud om medisinsk behandling. De kan kjøpe den privat hos Volvat eller Aleris. Tilgangen til medisinsk behandling gjelder samfunnsmedlemmenes liv og helse. Det er en funksjon alle bør ha adgang til. Alle norske statsborgere har i dag rett til gratis behandling gjennom velferdsstaten. Frivillighet er den tredje kilden til ressurser ved siden av velferdsstaten og markedsøkonomien.

Eriksen viser hvordan frivilligheten dannes som et system som kompenserer for begrensninger ved de to andre systemene for allokering av ressurser, men også hvordan frivilligheten blir et delsystem i den norske modellen i kraft av sin funksjon gjennom tre stadier. I den første fasen identifiserer de frivillige seg som et supplement til byggingen av velferdsstaten. Konteksten er de store nasjonale sosiale bevegelsene Aakvaag omtaler i sitt kapittel. Frivilligheten er en del av dette. På det neste stadiet tar staten over institusjonene frivilligheten har bygget. På det tredje stadiet kalkulerer det politiske systemet frivilligheten inn i sine budsjetter og programmer gjennom et vell av støtteordninger. Nå må frivilligheten avgrense seg mot det politiske systemets «kolonisering» for ikke å bli en del av staten.

Det ser frivilligheten ut til å greie. De som intervjues, tar en subjektposisjon som kollektive aktører innenfor rammene av den norske modellen hvor frivilligheten ikke erstatter samfunnets ansvar, men avhjelper mangler i det offentlige og private tilbudet. Eriksen reflekterer over hva vi mener når vi sier system. Frivilligheten er opplagt ikke én altomfattende organisasjon som koordinerer handlingene til alle de frivillige. Men på samme måte som den private og den kollektive økonomien avgrenser frivilligheten seg mot en omverden av andre typer motiver og handlinger, og dannes som en form for kommunikasjon og meningsdannelse, omgitt av institusjoner som ofte er organisasjoner. Referansen er hele tiden subjektposisjonen frivillig. Det er den som gir mening til den ytre avgrensningen. Frivillig arbeid er frivillig og ikke arbeid i bytte mot lønn.

Det er en tilsvarende intern avgrensning i systemet mot selviske motiver hvor frivillig blir noe en gjør for å skrive innsatsen på CV-en, fordi det er gøy å kjøre skuter der andre ikke får lov, eller for å få de andres anerkjennelse. Dette kan også være legitime «in process benefits». Det gjelder for frivilligheten som for alle fellesskap at deltakerne får en følelse av å være del av noe større enn seg selv. De frivillige gjør ting for andre uten tanke på å få noe igjen for seg selv. Uselviskhet hylles med priser, og frivillige omtales som helter. Motiver er uansett ikke avgjørende. Det er de kollektive konsekvensene og funksjonene som betyr noe for samfunnet. For det norske samfunnet er frivilligheten en stor og fleksibel kilde til arbeidskraft.

Kapitlet til Kristiansen, Trondsen og Dyb handler om konsekvensene av tiltakende differensiering av systemet for medisinsk behandling og hvordan samfunnet reagerer med å lage nye institusjoner. Spesifikt er temaet digitalisering av kommunikasjonen i systemet. Undersøkelsen kan leses som et kasus for en mer omfattende samfunnsmessig prosess. For å gi mening til sine empiriske observasjoner skiller forfatterne med to måter å danne fellesskap på. Den første følger malen for integrasjon gjennom den norske modellen.

Differensiering av systemet i stadig flere spesialiteter løser noe av det moderne samfunnets problemer. Systemet fungerer bedre fordi det kan behandle flere sykdommer. Men differensiering skaper interne utfordringer med samordning av aktivitetene og nye behov for samhandling. Digitale systemer for deling av informasjon kan være en del av løsningen. Men den nye ordningen krever samarbeid, og det er systemets aktører ikke umiddelbart åpne for. Den manglende viljen til omorganisering tolkes som et kollektivt handlingsproblem. Pasientene beveger seg på tvers, men hver spesialitet holder på informasjonen om sine pasienter. De tenker på seg selv, sine interesser og ikke på det felles beste. Kapitlet viser hvordan pandemien skaper sterke kollektive forventninger om felles tilgang og legitimerer kollektiv makt som bidrar til å løse problemene.

Digitale medier åpner også for dannelsen av en annen type fellesskap. Pasienter og pårørende danner digitale fellesskap rundt samme diagnose og fora for å utveksle erfaringer. Men de har ikke laget ordningen selv. Forskerne legger til rette for fellesskap ved å skape de teknologiske forutsetningene og avlaster aktørene fra selv å konstruere det kollektive godet. I den forskerskapte digitale offentligheten blir pasienter og omsorgspersoner ressurser for hverandre. De utvikler felles erfaringer og blir mer kapable til å håndtere egne utfordringer.

Den sosiologiske samfunnsanalysen følger slik jeg viser i mitt kapittel, to spor (Kilminster, 2014). Teorien om samfunnsmessig integrasjon som funksjonell differensiering er det ene. Teorien om klassesamfunnet og kritisk teori er det andre. Solheims kapittel presenterer resultatene fra en empirisk undersøkelse som sammenlikner de to teoriene. Undersøkelsen gjelder hva slags samfunnsforståelse og selvforståelse innbyggerne i et land som Norge danner seg, kartlagt gjennom data fra spørreundersøkelser. Hva er viktigst – klasse eller funksjon når samfunnsmedlemmene skal forstå det norske samfunnet og seg selv?

Det norske samfunnet er et meritokratisk system. Likevel varierer tilgangen til delsystemene etter variabler for klasse, kjønn og etnisitet. Bourdieu har laget en teori som kan forklare hvorfor det er systematiske forskjeller mellom statistisk avgrensbare grupper også i et samfunn som det norske. Hvert av samfunnets mange delsystemer er kilde til en spesifikk form for kapital. Delsystem danner felter hvor aktørene kjemper om verdiene som produseres på feltet. Slik dannes det sosiale forskjeller og distinkte grupper av mennesker med ulik tilgang til samfunnets goder. Hvert felt danner en hierarkisk struktur av utbytting og undertrykking. Til sammen danner elitene på hvert felt en overklasse som kontrollerer allokeringen av samfunnets ressurser.

Finner Solheim fordelingen av posisjoner i det sosiale rommet, som er Bourdieus metaforiske framstilling av strukturene i klassesamfunnet, i innbyggernes selvforståelse? Til en viss grad blir klasse på papiret en subjektiv erfaring og til klasse for seg. Den empiriske undersøkelsen opererer med fem kategorier av selvrapportert klasseidentitet: underklasse, arbeiderklasse, lavere middelklasse, middelklasse og øvre middelklasse. Overklassen var også et svaralternativ, men bare to av over 1000 respondenter plasserte seg i denne svarkategorien. Enten er overklassen veldig liten, eller så er det ytterst få som føler seg som eller vil vedkjenne at de tilhører overklassen.

Den subjektive tilskrivelsen av klassetilhørighet henger statistisk sammen med hvem man omgås. Klasse er en kilde til identitet og fellesskap basert på likhet mellom og avgrensning fra. Men sammenhengene er ikke veldig sterke og svekkes med tiden. Folk tror de tilhører et samfunn formet som en diamant med mange i midten, og få på toppen og på bunnen. Den dominerende formen for bevissthet er ikke klassebevissthet, men det Solheim kaller universell kollektiv bevissthet som kombinerer individuell frihet og kollektive forpliktelser. Det er et resultat vi forventer som et produkt av den norske modellen for samfunnsmessig integrasjon.

Solheim avslutter sin analyse med et retorisk spørsmål. Skaper den norske modellen en falsk bevissthet om at vi alle er i samme båt? Det er slik kritisk teori forklarer at samfunnsmedlemmene ikke skjønner at de lever i et klassesamfunn. Men hvem misforstår det norske samfunnet mest? Såkalt vanlige folk, eller de kritisk bevisste? Bourdieu har en oppskrift for hvordan vi kan teste hypotesen om det norske klassesamfunnet i en empirisk undersøkelse. Feltspesifikk kapital konverteres via sosial kapital til politisk kapital og beslutninger om reglene som regulerer kampen på feltene. Noen må bare gjøre undersøkelsen og vise hvilke eliter og grupperinger som former institusjonene som bestemmer hvordan samfunnsmedlemmene lever livene sine i det norske samfunnet.

Skillet mellom de to sporene aktualiseres også i Solums kapittel. Temaet er hvordan folkebibliotekene påtar seg nye oppgaver for å bidra til å løse klimakrisen. Det er folkebibliotekenes funksjon å gjøre kulturtilegnelse mindre avhengig av privatøkonomien. Lån erstatter eie. Kulturgodene blir kollektive goder og gratis tilgjengelig for alle. Det begynte med bøker og aviser. Så kommer video, film og lydbøker i tillegg. Biblioteket skal i dag også være sosial møteplass og tilby digitale tjenester. Nå utvides tilbudet ytterligere. Institusjonen skal bidra til sirkulærøkonomien ved å låne ut redskaper som mange trenger en gang iblant. Ordningen reduserer forbruket. Det er bra for bærekraften og for privatøkonomien til folk.

Blant de ansatte er det to oppfatninger om hvordan de best kan realisere den nye funksjonen. Den tradisjonelle tilnærmingen satser på opplysning gjennom formidling. De vil gjøre kulturen tilgjengelig, og så danner mottakeren sin egen mening. Den andre gruppen tar mer radikale grep. De ansatte skal fremme bestemte standpunkter og holdninger og handlinger som bidrar til å løse klimakrisen. Dette er to måter å skape kollektiv bevissthet og kollektive subjekter på.

Den teoretiske referansen for analysen av hvordan folkebiblioteket utvikler seg, er begrepet institusjonell isomorfi. Begrepet henter Solum fra en artikkel med den spennende tittelen The Iron Cage Revisited: Institutional Isomorphism and Collective Rationality in Organizational Fields. Dette er en av få samfunnsvitenskapelige tekster som adresserer begrepet kollektiv rasjonalitet. Men følger teksten opp tittelen? Eller er dette enda en bekreftelse på at samfunnsvitenskapene har problemer med å gjøre greie for de rasjonelle aspektene av kollektive handlinger?

Karlsens kapittel handler om utdanningssystemets funksjoner for det norske samfunnsfellesskapet. Utdanningssystemet skal gi samfunnsmedlemmene kapabiliteter samfunnet trenger. Denne funksjonen har i alle fall tre dimensjoner. Den instrumentelle som gir elevene kvalifikasjoner som arbeidskraft. Den andre overfører kulturarven og den tredje lærer elevene å være del av et fellesskap. Gjennom en dokumentanalyse viser Karlsen spenningen mellom dem.

Det såkalte PISA-sjokket går ut på at norske elever ligger tilbake for andre land i grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive og regne. Samtidig bruker det norske samfunnet relativt mye mer ressurser på skolen enn andre land. Det er noe ved systemet som ikke fungerer.

Siden 1960-tallet har det norske samfunnets grenser vært temmelig åpne. I dag er ca. 20 prosent av befolkningen innvandrere eller barn av innvandrere. Overføringen av kulturarven er blitt mer krevende. Det er så mange grupper, kulturer og identiteter som skal inkluderes i det norske samfunnet. Skolens svar er å nedtone det nasjonale og legge vekten på det multikulturelle. Det er også den nye forståelsen av fellesskap. Kulturell variasjon er bra. Skolen skal lære elevene å forstå og leve med mange forskjellige måter å være i Norge på.

Også i dette kapitlet er det spor av sosiologiens to spor. Kapitlet refererer en kritisk pedagogikk som nedvurderer iakttakelsen av kollektive konsekvenser ved å betegne dem som instrumentelle nyttebetraktninger. Kultur og verdier er viktigere for å skape fellesskap. Kapitlet konkluderer med at det må være en balanse mellom verdier og konsekvenser. Det er skolens oppgave å sørge for at elevene tilegner seg kapabilitetene de trenger for å fungere i det norske samfunnet.

To kapitler gjør skillet mellom sentrum og periferi til den sentrale distinksjonen i analysen av det norske samfunnet som et mer eller mindre handlingsdyktig fellesskap. Det norske politiske systemet er segmentert i tre subsystemer; stat, fylkeskommuner og kommuner. Hvert subsystem danner sitt eget maktkretsløp med kilder til inntekt og kapasiteter for kollektive handlinger. Men den kollektive makten danner et hierarki. Det nasjonale fellesskapet er overordnet. Kommuner og fylkeskommuner trenger overføringer fra staten for å løse oppgavene sine. Det er et tydelig skille i tjenestetilbudet mellom sentrale og mer perifere deler av det kommunale Norge.

Rød og Falk tematiserer forskjellene som et spørsmål om geografisk rettferdighet. Analysen trekker på John Rawls’ teori om rettferdighet som rimelighet. Teorien er basert på et tankeeksperiment. Forestill deg et samfunn, sier Rawls, hvor du ikke kjenner din egen posisjon. Du vet ikke om du er fattig eller rik, om du er frisk eller syk. Da vil du ønske deg et samfunn som er innrettet slik at det tar hensyn til den svakeste. Fordi det kunne være deg. Dette er en ny subjektposisjon. Den griper et aspekt av den norske modellen. Alle er like verdige, og alle skal med. Men er det kollektiv rasjonalitet, eller mer en slags opplyst egeninteresse? Det er ingen vurdering av konsekvensene for samfunnet. Rawls forutsetter at samfunnsmedlemmene vet hvordan samfunnet fungerer. Den norske modellen skal få samfunnsmedlemmene til å forstå hvordan samfunnet virker og ta hensyn til de kollektive konsekvensene når de velger handling. Kapitlet reiser en viktig diskusjon om rettferdighet i den norske modellen. Er det noe som heter kollektiv rettferdighet, og hva slags begreper om rettferdighet aktualiserer iakttakelsen av funksjoner?

Periferien har dårligere tilgang til det moderne samfunnets goder, og det oppleves som urettferdig. Kapitlet til Andersen og Gjernes viser hvordan det er å leve med forskjellen. I alle moderne samfunn er det et driv fra periferien mot sentrum. Funksjonell differensiering betyr sentralisering. Alt det beste et moderne samfunn kan tilby, konsentreres i sentrum. Forholdet mellom sentrum og periferi framstår som en uløselig og akselererende motsetning.

Kapitlet viser hvordan de som lever i periferien, kjenner på savnet av alt de må gi avkall på. De kan søke en slags kompensatorisk mening i det lokale. Det kan være naturen, eller det lokale som kilde til en særlig form for fellesskap. Lokale samfunn er interaksjonssystemer. Den kollektive makten ligger latent i lokalsamfunnet som offentlighet. Alle følger med på hva de andre gjør. Dermed blir de mer kapable til å løse problemer i fellesskap og produsere lokale kollektive goder. Men det kan bli for mye av det gode. Personer må avgrense seg mot kollektivets forventninger om å ofre seg for det lokale fellesskapet og definere en privat sfære hvor hun kan være for seg selv.

Forholdet til det nasjonale fellesskapet tar på den ene siden form av krav om like muligheter og ved å vise til sin funksjon. Periferien kommer i sentrum for den nasjonale oppmerksomhet i kraft av tilgangen på stadig knappere naturlige ressurser. Lokalsamfunnet fyller sin funksjon for samfunnet ved å gi avkall på natur og får arbeidsplasser og sentrumslike kollektive goder tilbake.

Bidrar menigheten til å inkludere innvandrerne i det norske samfunnet? Også Magnussens kapittel er en funksjonsanalyse. Den introduserer to nye elementer. Analysen utfordrer den gjengse forståelsen av forholdet mellom funksjon og differensiering som utvikling gjennom spesialisering. Den passer ikke her. Symbiose er en annen mekanisme (Wagner, 1998). Nye grupper av mennesker inkluderes i samfunnet fordi de fyller en funksjon. Arbeidsinnvandrere tar jobber nordmenn ikke vil ha og forsyner samfunnet med nødvendig arbeidskraft.

Den andre gjelder religion som en egen form for samfunnsmessig integrasjon. Integrasjon handler om å bringe den store sammenhengen inn i livene til folk slik at de tar hensyn til samfunnets behov når de velger handling. Rasjonell solidaritet, kommunikativ rasjonalitet og klassebevissthet er noen måter å gjøre det på. Offerhandlingen er rasjonelt begrunnet med virkningen for samfunnet, eller grupper i samfunnet. Religion danner fellesskap på en annen måte.

I Durkheims religionssosiologi symboliserer Gud samfunnet, og den enkelte blir en del av det hele gjennom en rituell handling. De kristne danner fellesskap i nattverden som representerer den ultimate offerhandling, nemlig Kristi død og lidelse på korset, som gjør det mulig for alle å få del i det ultimate kollektive godet som er evig liv i paradis. Finner vi spor av en slik kollektiv symbolikk i hvordan den aktuelle menigheten dannes som fellesskap?

Menigheten skal være som et hjem for «alle». Her er verken jøde eller greker. Metaforen fanger det sentrale i den norske modellen hvor «alle skal med». Hjemme er stedet hvor alle føler seg trygge og blir tatt imot uten krav om nærmere begrunnelse. Deltakelse i menigheten er en kilde til kapital i betydningen kunnskap om og kontakter i det norske samfunnet. Den lille menigheten knytter seg til den store sammenhengen gjennom en bønn for Ukraina. Det har neppe direkte betydning for krigens gang, men den virker på de som deltar, og skaper empati og solidaritet.

Hva nå?

Hver på sin måte bidrar kapitlene til en bedre forståelse av prosessene som gjør det norske samfunnet mer eller mindre handlingsdyktig som fellesskap. Fellesskap dannes gjennom kollektive handlinger hvor samfunnsmedlemmene skaper institusjoner som regulerer delsystemenes operasjoner slik at de virker bedre. Den norske modellen skaper en subjektposisjon hvor aktørene tvinges til å begrunne handlingene sine med konsekvensene for samfunnet. Da må de ta stilling til samfunnets behov som helhet. Slik regulerer samfunnsmedlemmene relasjonene mellom delsystemene og adgangen til dem. Den norske modellen gjør oss mer handlingsdyktige som fellesskap. Men hvor robust er den?

Differensiering av samfunnet i funksjonssystemer er en selvforsterkende vekstmaskin. Stadig flere grupper og aktører trekkes med i prosessen og definerer sine behov og interesser. Summen av delsystemenes og samfunnsmedlemmenes behov er til enhver tid større enn ressursene som står til disposisjon. Systemet produserer problemene, men, kan vi si, også midlene til å løse dem.

Knappheten får en bestemt form. Kravene begrunnes med virkningene for samfunnet. Den norske modellen gjør det norske samfunnet robust fordi den på bred front tvinger samfunnsmedlemmene til å forholde seg til konsekvensene av handlingene sine for samfunnet. Når summen av kravene overskrider det mulige, er det fordi noen bare tenker på seg selv og ikke på samfunnets behov og interesser. Men det er også mulig at den norske modellen skaper flere problemer enn den greier å løse. Interessene blir for mange og sprikende, den sosiale kompleksiteten øker, den kollektive problemløsningen tar lengre tid og aktørene greier ikke enes om hva det norske samfunnet er og skal være som helhet. Fragmentering er en permanent trussel.

For å svare fyllestgjørende på spørsmålet må vi kanskje utvide det teoretiske perspektivet og spennet av empiriske analyser. Hva med globale sosiale bevegelser som #MeToo og pride, «woke» og anti-woke? Hva slags fellesskap er dette? Har ikke alle sosiale bevegelser et element av religion i seg? De typiske klassesamfunn legitimerte seg som guds vilje. Det moderne samfunnet har sin egen religion i det Durkheim kaller individkulten (Carls, 2019). Alle sosiale bevegelser og samfunn har visjoner og ideale forestillinger om seg selv.

Det gjelder også for sosiologiske teorier om samfunnet. Kritisk teori bærer i seg forventningen ikke bare om samfunn uten klasser, men uten arbeidsdeling. Marx’ aspirasjon var et samfunn uten grenser og begrensninger hvor alle kan være hvem og hva de vil. Mens Durkheim ifølge Burawoy (2021) bare ville at samfunnsmedlemmene skulle finne sin rettmessige plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen. Visjoner blir sosiale realiteter når tilstrekkelig mange tror på dem. Kollektive handlinger er overskridende. Forventninger om en bedre framtid smitter over på nåtiden. Det kollektive har ikke bare en rasjonell, men også en religiøs og emosjonell begrunnelse. Personer får karisma og handlinger aura.

Fellesskap assosieres gjerne med bare gode ting. Som å være sammen om noe, enten det er en festival eller en hobby. Slik kan fellesskap også være. Problemene starter når de sosiale aktørene også skal gjøre noe for hverandre og løse felles problemer sammen. Da konfronterer de den kollektive handlingens problem. Den norske modellen sørger for en realitetsorientering. Det er alltid en begrensning og et offer. Samfunn kan være fellesskap, men fellesskap er ingen «walk in the park».

Referanser

Burawoy, M. & Burawoy, M. (2021). Public sociology: between utopia and anti-utopia. Polity Press.

Carls, P. (2019). Modern Democracy as the Cult of the Individual: Durkheim on religious coexistence and conflict. Critical Research on Religion, 7(3), 292–311. https://doi.org/10.1177/2050303218823069

Holberg, L. (1993). Jeppe på Berget og andre komedier. Aschehoug.

Ibsen, H. & Nationaltheatret. (1985). Peer Gynt: et dramatisk dikt av Henrik Ibsen. Nationaltheatret.

Kilminster, R. (2014). The dawn of detachment: Norbert Elias and sociology’s two tracks. History of the Human Sciences, 27(3), 96–115. https://doi. org/10.1177/0952695114535397

Luhmann, N. & Pedersen, E. (2016). Samfundets samfund. Hans Reitzels Forlag.

Næss, M.W., Fisktjønmo, G.L.H. & Bårdsen, B.-J. (2021). The Sami cooperative herding group: the siida system from past to present. A Nordic Journal of Circumpolar Societies, 38(2), 81–103. https://doi.org/10.1080/08003831.2021.1972265

Wagner, G. (1998). Differentiation as Absolute Concept?: Toward the Revision of a Sociological Category. International Journal of Politics, Culture, and Society, 11(3), 451–474. https://doi.org/10.1023/A:1025108620689