Ideen til denne antologien ble til i forbindelse med at forskergruppen «Mediepedagogikk» feiret sitt 20-årsjubileum ved Høgskolen i Innlandet. Forskergruppen har i over to tiår arbeidet med brede tverrfaglige perspektiver på bruk av teknologi og medier i undervisningssammenheng. Bidragene i denne antologien er skrevet av medlemmer i forskergruppen og avspeiler den tverrfaglige sammensetningen.

Forskergruppen publiserte i 2015 en antologi som også tok opp mediepedagogiske perspektiver. Med stadig raskere samfunnsmessige endringer er det behov for oppdatert litteratur på feltet. Denne antologien er et bidrag til det.

Vi vil takke alle våre gode samarbeidspartnere, først og fremst forfatterne som har bidratt med viktige temaer til antologien. Vi vil takke Høgskolen i Innlandet for publiseringsmidler. Det er også viktig å takke våre studenter på bachelor- og masteremnene, som leser våre tekster og bidrar med gode refleksjoner over våre tekster i undervisningen. Til sist, men ikke minst vil vi takke Fagbokforlaget for at de ville publisere denne antologien. En spesiell takk til vår redaktør, Balder Holm, for gode råd og veiledning underveis i arbeidet.

I den forbindelse skal også fagfellen nevnes.

Sammendrag: Dette kapitlet har fokus på utviklingen av mediepedagogikk som fagfelt, og vi har funnet det meningsfullt å gjøre det med utgangspunkt i et nordisk perspektiv. Et siktemål har vært å gi konstruktive bidrag til å utvikle en posisjon for mediepedagogikken i dag, der vi mener det er en hovedutfordring at premissene i hovedsak har blitt lagt utenfor pedagogikken. Til grunn har det ligget en dominerende politisk diskurs preget av teknologioptimisme. Tilnærmingen er basert på litteraturstudier med sikte på å utvikle en mer konsistent og teoretisk fundert posisjon for mediepedagogikken. Til grunn ligger studier av det som kan oppfattes som mediepedagogikkens røtter i både europeisk kulturarv, reformpedagogikk, nordisk folkelighet, tradisjoner med stor vekt på praktisk-estetiske fag og den mer spesifikke medieutviklingen. Utviklingen av mediepedagogikk som fag ses dessuten i sammenheng med fagutvikling i sin alminnelighet og forholdet til medievitenskap og pedagogikk.

Nøkkelord: mediepedagogikk som fag, mediepedagogikkens røtter, medievitenskap, pedagogikk.

Abstract: Starting from a Nordic perspective, this chapter focuses on the development of media education as a discipline. One aim has been to make constructive contributions to developing a position for media education today, where we believe it is a main challenge that the premises have mainly been left outside pedagogy in the continental sense. The basis has been a dominant political discourse characterised by technological optimism. The approach is based on literature studies with the aim of developing a more consistent and theoretically grounded position for media education. The basis is studies of what can be perceived as the roots of media education in European cultural heritage, reform pedagogy, Nordic folksiness, traditions with a strong emphasis on practical-aesthetic subjects, and the more specific media development. The development of media education as a subject is also seen in the context of subject development in general and the relationship with media studies and education.

Keywords: media education as a subject, the genealogy of media education, media science, education.

Sammendrag: I dette kapittelet undersøkes memes som digitalt fenomen i tilknytning til demokrati og medborgerskap i skolen og tre ulike saker fra norske medier i starten av 2023. Kapittelet tar for seg definisjoner av memes, og hvorvidt det trengs et større fokus på det estetiske ved innholdet i memes for å kunne si noe om hvordan de gjennom den digitale kulturen påvirker mennesker og politisk engasjement. Gjennom en utforskende innsamling og analyse av et utvalg memes ser vi på formen, innholdet og posisjoneringen som memes kan inneha og imitere. Innsamlingen av memes er gjort gjennom Twitter/X. Analysen tar utgangspunkt i en teoretisk definisjon av memes. Refleksjonene knyttet til sakene og hvordan memes kan påvirke oss, indikerer at det er et dannelsesperspektiv i meme-teori som ikke kommer tydelig nok frem. Dette kan være viktig for en videre forståelse av hvordan memes påvirker demokrati og medborgerskap, ikke bare som tverrfaglig tema i skolen i skolen, men i samfunnet generelt. Utgangspunktet for analysen og refleksjonen er utforskende, men samtidig med menneskeverd, mangfold og rettferd som bakteppe. Analysen indikerer at memes kan fungere som demokratisk fenomen, og at det er en kobling mellom det estetiske og dannelsesperspektivet.

Nøkkelord: meme, demokrati og medborgerskap, politisk engasjement, estetikk, digital kultur

Abstract: In this chapter memes as digital phenomena are investigated in connection with democracy and participation in the Norwegian school, and three different cases from Norwegian media from the start of the year 2023. The chapter looks at different definitions of memes, and whether there is a need to shed more light on the aesthetics of the contents of a meme, in order to say something about how they, through the digital culture, affect human beings and political engagement. Through an exploratory collection and analysis of a sample of memes we look at the content, form, and position that a meme can have and imitate. The sampling is done through collecting memes on Twitter/X. The reflections on the cases and how memes can affect us indicate that a «bildung»-perspective in meme-theory is not sufficiently clear. This can be important for a further understanding of how memes affect democracy and participation, not only as a broader theme in education, but in society in general. The starting point of the analysis and reflection is an exploratory one, but from a perspective of the importance of human dignity, diversity, and social justice. The analysis indicates that memes does have democratic function, and that there is in one way a connection between the aesthetic- and bildung perspectives.

Keywords: meme, democracy and citizenship, political engagement, aesthetics, digital culture

Sammendrag: Kapittelet omhandler mellommenneskelige relasjoner i digital kommunikasjon og forbindelser mellom menneske og samtalerobot. Refleksjoner er forankret i perspektiver fra nærhetsetikken, en moralfilosofisk posisjon som tar utgangspunkt i mellommenneskelige møter, samt mediesosiologiske drøftinger av Sherry Turkle. Sentrale mediepedagogiske spørsmål drøftes: Hvordan kan digital kommunikasjon og forbindelser med samtaleroboter påvirke autentisitet og mellommenneskelig tillit? Er det vanskeligere nå enn før den digitale kommunikasjonsteknologien ble en del av hverdagen, å oppdage autentiske trekk hos andre og ha tillit til dem? Det argumenteres for at tillit vil kunne svekkes når vi kommuniserer digitalt ettersom det ligger en usikkerhet rundt simuleringsgraden i digitale samtaler. Slik kan det bli mer utfordrende å vite om de vi kommuniserer med, er autentiske. Relasjoner med samtaleroboter trekkes inn i denne sammenhengen. Kan de tilfredsstille våre behov for tilhørighet, nærhet og vennskap, eller trues dype mellommenneskelige relasjoner av interaksjoner med samtaleroboter? Det argumenteres for at de mangler sentrale menneskelige egenskaper som skiller maskin fra menneske: Empati, intuisjon og tillit er blant disse. Digital kommunikasjon kan også endre måten vi forholder oss til hverandre på. Eksempler som ghosting og netthets benyttes for å illustrere disse relasjonelle endringene.

Nøkkelord: digital kommunikasjon, samtalerobot, relasjoner, autentisitet, tillit

Abstract: This chapter discusses interpersonal relations in digital communication and connections between humans and chatbots. It draws upon perspectives from closeness ethics, a moral-philosophical position based on interpersonal relations, and media-sociological discussions by Sherry Turkle. Key media pedagogical questions are explored: How can digital communication and connections with chatbots affect authenticity and interpersonal trust? With the integration of digital communication technology into our daily lives, is it more challenging to recognise authentic qualities in others and trust them? The argument put forth suggests that trust may be compromised when communicating digitally due to uncertainty surrounding the degree of simulation involved in digital conversations. Consequently, it becomes increasingly challenging to determine the authenticity of the individuals we interact with. This discussion also incorporates the relations we form with chatbots. Can chatbots satisfy our need for belonging, closeness, and friendship, or do they pose a threat to deep interpersonal connections? The argument posits that chatbots lack fundamental human attributes, such as empathy, intuition, and trust, that differentiate machines from humans. Furthermore, digital communication can reshape the way we relate to each other. Examples like ghosting and online hate speech are utilised to illustrate these changes in our relational dynamics.

Keywords: digital communication, chatbot, relations, authenticity, trust

Sammendrag: Mediene blir en kamparena for å vinne oppmerksomhet, sympati og oppslutning under krig. Kapittelet drøfter betydningen av digitale medier – og spesifikt TikTok – etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar 2022. Kinesisk eide TikTok har vokst raskt og nådd svært unge brukere. Plattformen er kjent for å formidle lett underholdning. Men har blitt en viktig arena under denne krigen. Ungdom bruker ikke bare kanalen for å skaffe seg informasjon om konflikten. #DeltakerKrig viser til at de også opptrer som kommentatorer eller vitner om den. Kombinasjonen av politisk logikk og medielogikk avgjør hva som når fram på denne kamparenaen. Det første viser til hvordan politiske aktører – som krigførende stater og deres allierte – setter premissene for hvem som slipper til, og hvordan de presenteres. Det andre viser til om deltakere i mediekanalen (her TikTok) har forstått og tilpasser seg dens særegne forventninger, muligheter og begrensninger. Dette kapittelet studerer begge logikkene og samvirket mellom dem: Hvordan bruken av TikTok er blitt regulert. I hvor stor grad krigen har blitt et tema. Hvordan enkelte, utvalgte profiler blant unge TikTok-brukere har slått gjennom som vitner og kommentatorer i #DeltakerKrigen. Den metodiske tilnærmingen er basert på en kombinasjon av sekundærkilder som omtaler krigen og TikTok (nyhetsmedia og foreliggende akademiske studier), samt data fra egen feltstudie gjennomført på TikTok.

Nøkkelord: TikTok, medier og krig, Ukraina, Russland

Abstract: The media becomes a battleground to win attention, sympathy and support during war. This chapter discusses the importance of digital media – and specifically TikTok – following Russia’s attack on Ukraine on February 24, 2022. Chinese-owned TikTok has grown rapidly and reached noticeably young users. The platform is known for supplying light entertainment. But has become an important arena during this war. Young people do not only use the channel to obtain information about the conflict. #ParticipativeWar indicates that they also function as commentators or witnesses about it. The combination of political logic and media logic decides what reaches this arena. The first refers to how political actors – such as belligerent states and their allies – set the conditions for who accesses them and how they are presented. The second shows whether participants in the media channel (here TikTok) have understood and adapt to its distinctive expectations, possibilities and limitations. This chapter studies both logics and the interaction between them. How has the use of TikTok been regulated? To what extent has the war become a theme? How certain selected profiles among young TikTok users have made it through as witnesses and commentators in the #ParticipativeWar. The methodological approach is based on a combination of secondary sources that refer to the war and TikTok (news media and existing academic studies), as well as data from a field study conducted on TikTok.

Keywords: TikTok, media and war, Ukraine, Russia

Sammendrag: Kapittelet går inn i dominerende forestillinger om skoleutvikling og ny teknologi. Hovedfokus vil være på den begrepsbruk, tenkning og argumentasjon som råder i dag, og som ligger til grunn for visjonene om morgendagens skole. I den sammenhengen står forestillinger om «adaptiv læring» sentralt. Vi spør om adaptiv læring har blitt det nye mantraet. Et viktig utgangspunkt for adaptive løsninger er uttrykt gode intensjoner om hvordan undervisningen i størst mulig grad kan tilpasses den enkelte elev. Vi går nærmere inn i hva dette innebærer, hvilke ideer og verdier som ligger til grunn, hvor de kommer fra, og hva som kan være konsekvensene for utviklingen i skolen. Kapittelet bygger i stor grad på litteraturstudier og vår egen tidligere forskning. Prosjektet som blir presentert, er inspirert av ulike diskursanalytiske tilnærminger, i første rekke Norman Faircloughs begreper og perspektiver. Framstillingen knytter i hovedsak an til den delen av mediepedagogikken som er betegnet som undervisning om medier. Det vil si medier og teknologi som fenomen i samfunnet og hvordan vi forholder oss til det.

Nøkkelord: adaptiv læring, tilpasset undervisning, morgendagens skole, kritisk diskursanalyse

Abstract: This chapter deals with dominant ideas about new technology in relation to school development. The focus is on the use of concepts, ideas, and argumentation that prevail today and form the basis for the visions of tomorrow’s schools. In this context, the use of “adaptive learning” is central. Specifically, we ask whether adaptive learning has become a new mantra. Furthermore, we investigate in greater detail what this mantra entails, which ideas and values are the basis of this mantra, where they come from and what the consequences may be for the development of schools. This chapter is a literature study and is also based on our previous research. The project presented was inspired by various discourse analytical approaches, primarily Norman Fairclough’s concepts and perspectives. This text falls under the field of media pedagogy, designated as “teaching about media”, that is, media and technology as phenomena in society and how we relate to them.

Keywords: adaptive learning, adapted teaching, tomorrow’s school, critical discourse analysis

Sammendrag: Dette kapitlet tar utgangspunkt i eksempler fra intervjuer med elever på 5.–7. trinn og undersøker hva de tenker og mener om aktiviteter med nettbrett, sett i relasjon til fritiden. Hensikten er belyse hva deres perspektiver kan bety for engasjement og læring i aktiviteter som involverer teknologi. Kapitlet supplerer andre studier innenfor sosiokulturelt orientert forskning som også er opptatt av barn og unges teknologibruk og læring på tvers av skole og fritid. Eksemplene viser at elevene er opptatt av å kunne ta egne valg og utforske teknologi og virkemidler. Fritidserfaringene blir inkludert og skaper engasjement, men de blir også usynlige i skolearbeidet. Fritidserfaringene kommer også til syne i ikke-faglige aktiviteter, først og fremst utenfor klasserommet. Eksemplene viser hvordan skolens rammer og forventninger legger føringer for elevenes bruk og opplevelser, både i og utenfor skolen. Elevenes opplevelser, forventninger og praksiser både brynes mot og sammenfaller med skolens tilnærming til nettbrett som læringsverktøy. Kapitlet understreker potensialet som ligger i at skolen bygger bro til elevenes læring og identitetsbygging i fritiden.

Nøkkelord: digitale praksiser, elevenes perspektiver, skole, fritid

Abstract: This chapter is based on interviews with pupils in 5th–7th grades and explores what they are concerned about in activities with tablets seen in relation to their leisure. The purpose is to shed light on what their perspectives can mean for engagement and learning in technology-related activities. The chapter supplements other studies within socio-culturally oriented research focusing on children and young people’s use of technology and learning between school and leisure. The examples show that the pupils are concerned with being able to make their own choices and explore technology and tools. Leisure experiences are included and create a commitment, but they also become invisible in academic activities. Leisure experiences also come to the fore in non-academic activities, primarily outside the classroom. The examples show how the school’s framework and expectations set guidelines for pupils’ use and experiences, both in and out of school. The pupils’ experiences, expectations and practices are contrasted against and coincide with the school’s approach to tablets as a learning tool. The chapter highlights the potential benefits of bridging the gap between pupils' school learning and their identity-building in their leisure time.

Keywords: digital practices, pupils’ perspectives, school, leisure

Sammendrag: I dette kapittelet har vi fokus på hvordan foreldre rammesetter og forhandler med barna sine om dataspilling i hjemmet. Undersøkelsen bygger på data hentet gjennom intervjuer med foreldre som har erfaring fra egne barns dataspilling. Det deltok syv familier med til sammen 15 barn i alderen 8 til 20 år. Resultater fra undersøkelsen viste at foreldrene benyttet fire parametere for regulering av spilling og spilletid. Det dreide seg om gode karakterer i skolen, tilstrekkelig med søvn, voldsnivå og aldersgrense på spillene og om deres barn/ungdom deltok i andre aktiviteter enn dataspilling. Det som ble opplevd som positiv oppførsel relatert disse parameterne, ga mer frihet, mens negativ oppførsel resulterte i sterkere restriksjoner. Det var imidlertid stor forskjell på vektingen av parameterne i familiene. En felles tendens var at foreldrenes oversikt over hvor mye tid barna brukte på dataspilling, og hvilke spill som ble spilt, dalte jo eldre barna ble. Samtidig fikk parameterne for regulering mindre betydning.

Nøkkelord: dataspilling, familie, oppdragelse

Abstract: In this chapter, we focus on how parents frame and negotiate with their children about computer gaming at home. The survey is based on data obtained through interviews with parents with experience with their children’s computer gaming. Seven families with a total of 15 children aged 8 to 20 participated. Results from the interviews showed that the parents used four parameters for regulating gaming and time spent on gaming. It concerned good grades at school, sufficient sleep, level of violence and age limit of the games and whether their child participated in activities other than computer gaming. Positive fulfilment of the parameters gave more freedom, while negative fulfilment resulted in stronger restrictions. However, there was a big difference in the weighting of the parameters in the families. A common tendency was that the parents’ overview of which games were played and how much time the children spent playing computer games decreased as the children got older. At the same time, the importance of the parameters for regulation decreased.

Keywords: computer gaming, family, parenting

Sammendrag: Dette kapittelet tar for seg eksempler fra film- og TV-produk sjoner om det å være ung i dag. Et grunnleggende spørsmål har vært om det er mulig å finne en fellesnevner som kan oppfattes som ungdommens stemme. Med dette forstås innhold som i tillegg til å ha ungdom som tema framstiller vesentlige sider ved det å være ung i dagens samfunn. Til grunn ligger studier av filmer laget av unge filmskapere nominert til Amandusfestivalen. Disse ses i sammenheng med ungdoms opplevelser av NRK-serien Skam, som verden over ble ansett for å gi et realistisk bilde av dagens ungdom, selv om den ble laget av voksne. Flere typer metoder er benyttet. For Amandus-filmenes del er det foretatt filmanalyser. Når det gjelder Skam, er det brukt spørreskjema og intervjuer for å få fram oppfatninger av serien blant ungdom i den aktuelle målgruppa. Overordnet kan man si at vi gjennom dette forskningsdesignet prøver å forstå ungdommens stemme fra så vel et produsentperspektiv som et konsumentperspektiv. Basert på datamaterialet er det grunnlag for å si at flere av Amandus-filmene og deler av NRK-serien gir gode eksempler på hvordan det er å være ungdom i dagens samfunn. Det blir imidlertid utfordrende å operere med én unison stemme. Studiene knyttet til Skam viser at ungdomsgruppa ikke er homogen. Oppfatningene av serien varierer blant annet avhengig av kjønn og sosial tilhørighet. Ungdommens stemmer framstår derfor som mer dekkende.

Nøkkelord: ungdommens stemme, danning, film og TV-serier for og med ungdom

Abstract: This chapter deals with examples from films and TV series about being young today. A fundamental question has been whether it is possible to find a common denominator that can be perceived as the youth’s voice. This means content which, in addition to having youth as a theme, presents important aspects of being young in today’s society. It is based on studies of films made by young filmmakers nominated for the Amandus festival. These are seen in the context of young people’s experiences of the NRK series Skam, which worldwide was considered to give a realistic picture of today’s youth, even though it was made by adults. Film analyses have been carried out for the Amandus films. Regarding Skam, questionnaires and interviews have been used to elicit perceptions of the series among young people in the relevant target group. Overall, it can be said that through this research design, we are trying to understand the youth’s voice from producers’ and consumers’ perspectives. Based on the data, there is reason to say that several of the Amandus films and parts of the NRK series provide good examples of what it is like to be young in today’s society. However, it becomes challenging to operate with one unison voice. The studies linked to Skam show that the youth group is not homogeneous. The perceptions of the series vary, among other things, depending on gender and social affiliation. The voices of youth, therefore, appear to be more comprehensive.

Keywords: the voice of youth, bildung, film and TV series for and with young people

Sammendrag: Kapitlet vil løfte fram en del av historien til høyere utdanning som handler om musiske fag og musiske ytringsformer som har vært i spill i mange fag. Vi gjør det ved å spore opp trender i våre kunnskapstradisjoner som har blitt fortrengt og erstattet med tekst og tall. Vi vil løfte fram at vi har sterke tradisjoner i akademia som krever mer bruk av vårt humanistiske potensial i vår kunnskapssøken og vår erfaring med å skape kunnskap og vitenskap. Det skapende individ trenger trening i å bruke følelser og intuisjoner og bygge inspirerende fortelling som kunnskap kan fanges inn av og formidles gjennom. Ved å påkalle Barnetts spådom at vi trenger en pedagogisk revolusjon i høyere utdanning, ønsker kapitlet å vise hvordan estetiske og praktiske fag kan bidra, og hvordan følelser og fantasi kan skape en bedre utdanning for studenter. Det kan vi oppnå ved å anerkjenne at studenter har følelser, meninger og forkunnskaper som de bør få bruke og utnytte. Det vil være en god start på den pedagogiske revolusjonen.

Nøkkelord: emosjoner og læring, universitetshistorie, utdanningsfilosofi, seminar, danningsteori

Abstract: This chapter aims to demonstrate that higher education has also dealt with communication through emotional expressions, artistic impressions, and activities that have given students a voice to articulate and develop. While the purpose and function of higher education have changed significantly from its medieval origins of indoctrinations and subordination to the church, the reformist educational ideals gradually took to acknowledge the students´ emotions, as well as their rational minds and ability to question the taken for granted. The chapter further argues that significant advances have been made to include students in academic reasoning, with their whole ability to develop a narrative fantasy and connect their emotional instances and critical minds. The paper argues further that allowing students to learn from a multitude of media and express themselves in images, films, and sound would enrich their ability to develop their critical minds and make them more competent to meet an uncertain future.

Keywords: emotions and learning, history of higher education, philosophy of education, seminar, student engagement

Sammendrag: Det har vært en stor økning i studenters bruk av kunstig intelligens siden lanseringen av samtaleroboten ChatGPT i november 2022. Dette har fått store ringvirkninger både i høyere utdanning og i utdanning generelt på globalt nivå. Bruk av samtaleroboter kan påvirke måten studenter lærer på, og hvordan vi underviser og vurderer dem. I dette kapittelet reflekterer vi rundt implikasjonene som kunstig intelligens, i form av samtaleroboter, kan ha for undervisning og læring i høyere utdanning. Hva kan dette ha å si for studenters læringsstrategi og læringsevne? Hvordan kan det påvirke måten de tenker på, skriver og reflekterer? Representerer bruk av samtaleroboter et paradigmeskifte innenfor utdanning, eller er dette bare enda en ny teknologi som vi må forholde oss til i pedagogikken?

Nøkkelord: kunstig intelligens, samtaleroboter, ChatGPT, høyere utdanning, læring

Abstract: There has been a substantial increase in students’ use of artificial intelligence (AI) since the launch of the chatbot ChatGPT in November 2022. This has had major ripple effects both in higher education and in education in general on a global scale. Using chatbots can affect the ways students learn and how we teach and assess them. In this chapter, we reflect on some of the implications that this use of AI can have for teaching and learning in higher education. How can students’ use of chatbots affect their learning strategies and their ability to learn? How might it affect the ways they think, write, and reflect? Does the use of chatbots represent a paradigm shift in education or is it just another new technology that has implications for our pedagogical practices?

Keywords: artificial intelligence, chatbots, ChatGPT, higher education, learning

Sammendrag: I dette kapittelet presenterer vi en undersøkelse av hvordan tidligere ph.d.-kandidater opplevde mulighetene for faglig kommunikasjon i en heldigital eller delvis digital disputas under koronapandemien. Undersøkelsen bygger på data hentet fra en spørreundersøkelse og fra intervjuer med ph.d.-kandidater. Resultatene tyder på at stipendiatene var tilfredse med de tekniske løsningene som de ble tilbudt. De satte pris på å ha tilhørere og opponenter til stede fysisk. Resultatene viser også at de fleste hadde foretrukket den tradisjonelle disputasen, mens enkelte så fordeler ved den mer forutsigbare og mindre dialogiske formen som avstand mellom opponent og kandidat var et resultat av. Gjennom kommunikasjonsteoretiske perspektiver diskuterer vi om den digitale disputasen, med sin mer monologiske form, endrer den tradisjonelle, dialogiske sjangeren disputas.

Nøkkelord: digital disputas, stipendiater, kommunikasjon

Abstract: In this chapter, we present an investigation of how former PhD candidates experienced the opportunities for academic communication in a fully or partially digital defence during the coronavirus pandemic. The survey is based on data obtained from both a survey and interviews with former PhD candidates who defended their dissertations during the pandemic and, therefore, had their dissertations on a digital platform. Results from the survey indicate that the PhD fellows were satisfied with the technical solutions offered but appreciated having listeners and opponents physically present if there was an opportunity. The survey also showed that most had preferred the traditional disputation. At the same time, some saw advantages in the more predictable and less dialogic form, resulting from the distance between those communicating. Through theoretical perspectives from, among others, Niklas Luhmann, we discuss whether the digital disputation, with its more monologic form, changes the traditional, dialogic disputation genre.

Keywords: digital dissertation, research fellows, communication