Hvorfor ønsker mange unge å bli kunstnere? Og hvordan ser kunststudenter for seg at arbeidslivet som kunstner vil bli etter endt kunstutdanning? Som ung vurderte jeg selv å søke meg til Kunst- og håndverksskolen i Oslo for kanskje å bli billedkunstner. Men jeg slo det fra meg og ble sosiolog i stedet. I mitt arbeid som kultursosiolog har spørsmålene foran vært sentrale – og noe av bakgrunnen til at jeg, på slutten av 1990-tallet, søkte støtte til et forskningsprosjekt om kunstutdanninger og kunstnerroller. Som ledd i prosjektet, søkte jeg også om midler til å bygge opp et internasjonalt forskernettverk om kulturpolitikk. På den tida var det få – både i og utenfor Norge – som forsket om slike spørsmål. Men Forskningsrådet ga støtte til prosjektet mitt. I prosjektet gjennomførte jeg personlige intervjuer med om lag 30 studenter som studerte billedkunst, musikk eller skuespill, i Oslo og Trondheim. De fortalte om utdanning, framtidsplaner og kunstneryrker. Jeg gjennomførte også en større spørreskjemaundersøkelse, der kunststudenter ble sammenlignet med studenter ved andre profesjonsstudier.
Det ble mange interessante og hyggelige møter med 30 unge og stort sett optimistiske kunststudenter i 1999. Arbeidet resulterte blant annet i rapporten «Mange er kalt, men få er utvalgt», som ble publisert i 2004. Seinere har forskning om kulturpolitiske og kultursosiologiske spørsmål tatt seg kraftig opp – både i Norge og internasjonalt. Ved Telemarksforsking i Bø, der prosjektet ble gjennomført, er det nå mer enn ti forskere som forsker om kulturpolitiske og kultursosiologiske tema. Her har vi blant annet gjennomført tre større undersøkelser av norske kunstneres inntekter og levekår (i 2007, 2014 og 2022), samt en rekke andre prosjekter om kunstnerpolitikk og kunstneres arbeidsliv.
Fortellingene til de 30 studentene har vært med meg alle disse årene, og da jeg for noen år siden lurte på hva jeg skulle bruke pensjonstilværelsen til, fikk jeg lyst til å undersøke hvordan det hadde gått med studentene etter 20 år i yrkeslivet. Var de stort sett blitt profesjonelle kunstnere? Hadde de fått virkeliggjort planene og drømmene fra studietida? Hadde de funnet seg et skikkelig levebrød? Dette var også en ide som mine to yngre kollegaer Mari Torvik Heian og Bård Kleppe kunne like. De har begge tatt doktorgrader om kunstnerpolitiske tema og lenge vært sentrale i det voksende forskermiljøet i Bø.
I fellesskap prøvde vi å få kontakt med de 30 tidligere studentene på nytt. Vi søkte på nettet og i sosiale medier og sendte eposter og tekstmeldinger. Etter hvert fikk vi kontakt med de fleste, og til slutt endte vi med å intervjue 23 av dem vinteren og våren 2019. For meg ble det mange hyggelige gjensyn. De fleste av de unge og lovende studentene var nå blitt erfarne skuespillere, billedkunstnere eller musikere. Men noen var også blitt lærere, plateprodusenter eller forskere.
Deres fortellinger ble et viktig supplement til tidligere forskning for oss alle tre, men også gode illustrasjoner av det vi alt visste om kunstneres arbeidsliv. Vi håper derfor at fortellingene til de 23 tidligere kunststudentene kan være en inngang til å forstå hvorfor mange unge ønsker å bli kunstnere, og til hvilke gleder og utfordringer en kunstutdanning kan gi. Vi håper også at fortellingene kan være en inngangsport til kulturpolitisk og kultursosiologisk forskning mer generelt. Takk til alle informantene, som stilte velvillig opp til intervju.
Vi har arbeidet med denne boka mer eller mindre sammenhengende siden 2019. Arbeidet er dels finansiert gjennom Telemarksforskings kompetansemidler fra Forskningsrådet, dels av min egen pensjonisttid.
Bø, august 2022, Per Mangset
