Sammendrag

Forskergruppen for journalistikk, medier og kommunikasjon ved NLA Høgskolen var samlet til en konferanse på Boen gård 10.–11. mars 2025 for å drøfte et felles forskningsprosjekt. Resultatet av dette initiativet er boken som nå foreligger. Bidragsyterne er forskere fra NLA Høgskolen, men også fra andre institusjoner som MF vitenskapelig høyskole, Høgskulen på Vestlandet og Høgskulen i Volda.

I denne antologien samles bidrag fra to fagmiljøer: journalistikk og utdanningsvitenskap. Antologien belyser samfunnsansvaret til de ulike aktørene i møte med utfordringene og mulighetene som ligger i en digital tid. Boken søker å frembringe ny kunnskap og refleksjon omkring verdier, danning, kompetanser og ulike former for aktørskap som vår digitale kultur byr på i en mediemettet hverdag. Bidragene er forankret i et humanistisk perspektiv på dyder og laster, tett knyttet til spørsmål om menneskets vilkår for utvikling og danning.

Gjennom tretten fagfellevurderte bidrag undersøker vi hva det vil si å være menneske i en tid der teknologien selv har blitt en dominerende aktør i skole, utdanning og mediehverdag. Kunstig intelligens reiser nye spørsmål om etikk og samfunnsansvar og utfordrer etablerte forestillinger om kunnskap, sannhet og tillit. Dette gjør det nødvendig å tenke gjennom hva menneskelig ansvar og moralsk aktørskap innebærer under nye betingelser.

Vi håper bidragene kan gi lærere, lærerutdannere, journalister, studenter og andre samfunnsengasjerte borgere et felles språk og nye verktøy for å reflektere over sentrale spørsmål om danning og samfunnsansvar i vår tid.

En varm takk rettes til alle forfatterne for deres verdifulle bidrag. Videre vil vi takke de eksterne fagfellene for konstruktive, grundige og kritiske vurderinger som har bidratt til å heve kvaliteten på kapitlene. Til slutt vil vi takke Fagbokforlaget ved Gosia Adamczewska for et godt og profesjonelt samarbeid gjennom hele utgivelsesprosessen.

Oslo, Kristiansand, Bergen, november 2026 Dag Øivind Østereng, Liv Iren Hognestad og Per Ivar Kjærgård

Sammendrag

I boken The Drama of Atheist Humanism åpner Henri de Lubac med å skildre en skulptur fra katedralen i Chartres (de Lubac, 1995). Skulpturen forestiller skapelsen av mennesket, der Adam ennå ikke er ferdig skapt, men er i ferd med å formes ut av jorden. Et særskilt karaktertrekk er at Adam, ennå i sin uferdige form, tydelig formes etter sin skapers bilde og bærer sin skapers likhet. Adam er uferdig og samtidig i ferd med «å bli til» som et helt menneske. Selv om motivet spiller på en kombinasjon av skapelsesberetningene i Bibelens to første kapitler, inviterer skulpturen til en rik tolkning av menneskelig eksistens.

Skulpturen kan tjene som inngang og påminnelse om hva dannings­begrepet i en kristen-humanistisk tradisjon handler om. Danning handler om det «å bli til» som menneske: ikke det «ferdige» mennesket, men individer som stadig formes, utvikles og er i en transformativ prosess. Gert Biesta (2017) tenker i slike skapelsesmetaforer når han beskriver danning som å «komme til verden».

Mennesket er selv en deltakende skapning som «skaper» nye kulturelle betingelser gjennom menneskelig kreativitet, tenkning, innovasjon, vitenskap, teknologi og samfunnsbygging. Denne menneskeskapte utviklingen endrer våre sosiokulturelle betingelser – det sosiale og kulturelle økosystemet som vi som enkeltindivider skal vokse og utvikle oss innenfor. Innenfor kunnskaps­sosiologien etablerte Peter L. Berger og Thomas Luckmann (2000) i sin tid forståelsen av vår relasjon til verden som «den samfunnsskapte virkelighet». I denne virkeligheten oppstår det en intersubjektiv relasjonell forståelse av verden vi lever i, som gjør menneskelig samhandling mulig. Kunnskapssosiologien, hevder de, «interesserer seg for mennesket som menneske» og er «en humanistisk disiplin» (s. 186).

Et av de forholdene Berger og Luckmann vender tilbake til, er hvordan vår verden blir en del av oss og våre sosiale praksiser, slik at vi ikke lenger tenker over dem. Det oppstår en «tatt-for-gitt-het». Dette forutsetter samtidig at vi er familiære med den verdenen vi er en del av. Vår livsverden blir en del av oss og vår kultur.

Hva kan vi si er særegent ved vår kultur slik den fremstår for oss nå? Har vår tid utviklet seg i en retning som endrer de sosiokulturelle betingelsene for menneskelig vekst og utvikling? Et grunnleggende trekk ved vår tid som er vesentlig endret fra tidligere tider, er «tempo». Det gjelder i særlig grad teknologi, som endrer både utdanningsvirkeligheten og medievirkeligheten (Croteau & Hoynes, 2019; Selwyn, 2022). Vi kan si med Neil Selwyn (2022) at utviklingen løper foran praksisfeltene på en slik måte at vi konstant blir liggende etter. Dette gjør at «tatt-for-gitt-heten» også reduseres.

Med referanse til Elstad og Eriksen (2025) viser kapittel 1 i denne antologien til det såkalte teknologiske «sjokket» som samfunnet er utsatt for med framveksten av generativ kunstig intelligens. Når det gjelder den generelle fremveksten av digitalisering av utdanningssektoren, viser forskning at didaktisk navigering i et digitalt mettet læringsmiljø (Østereng, 2026) og profesjonsfaglig digital kompetanse (Norhagen et al., 2024) bringer en kompleksitet inn i læringsmiljøet som utfordrer lærerprofesjonen. Det er ikke uten grunn at regjeringen fra høsten 2026 gjør endringer i overordnet del av læreplanen, der det heter: «For elever på 1.–4. trinn skal bruken av digitale enheter være særskilt varsom, og ikke dominere undervisningen» (Kunnskapsdepartementet, 2026a).

Regjeringen har også kommet med en nasjonal anbefaling høsten 2026 der det heter at «elevene på 1.–7. trinn skjermes fra å selv bruke kunstig intelligens i skolearbeidet. På ungdomsskolen kan lærere og elever begynne med forsiktig utprøving» (Kunnskapsdepartementet, 2026b).

De politiske utspillene illustrerer det særegne ved vår tid. Vi vet ikke helt hvordan vi skal møte utfordringen fra digitale ressurser og kunstig intelligens, eller hvordan vi skal integrere disse slik at de blir fruktbare verktøy i en menneskelig danningsprosess. Vi kan ikke si med Berger og Luckmann at vi per i dag befinner oss i en «tatt-for-gitt-het» når det gjelder dette i skolens utdannings- og danningskultur. Heller ikke synes kulturen i høyere utdanning å være i forkant av denne utviklingen (Tveit, 2026).

Sammendrag

Dette kapittelet presenterer en scoping review av nyere forskning fra 2020 til 2026 om kunstig intelligens i norsk grunnopplæring. Gjennom en systematisk gjennomgang av 21 fagfellevurderte studier undersøker vi hvilke pedagogiske muligheter og utfordringer som identifiseres, og hvilke utviklingstrekk som preger feltet. Analysen kategoriserer forskningen i tre hovedgrupper: det algoritmiske paradigmet med fokus på adaptiv støtte og mengdetrening, det generative paradigmet der teknologien fungerer som en epistemisk agent, og et transformasjonsfelt der disse teknologiske logikkene smelter sammen. Resultatene viser at teknologien gir betydelige muligheter for sanntids tilbakemeldinger og personlig tilpassede læringsstier som kan øke elevenes mestringstro og frigjøre tid til menneskelig støtte. Samtidig belyser studien kritiske utfordringer knyttet til kognitiv passivisering, lærernes opplevelse av et teknologisk sjokk og et økende press på skolens dannelsesidealer og vurderingspraksis. Det mest markante utviklingstrekket er et fundamentalt paradigmeskifte der teknologien beveger seg fra å være et statisk monitoreringsverktøy til å bli en aktiv epistemisk agent som deltar i meningsskapingen i klasserommet. Denne forskyvningen fordrer at læreren trer inn i rollen som en arkitekt for læringsprosesser, som må navigere profesjonelt mellom adaptiv støtte og generativ forstyrrelse for å sikre elevenes selvstendige tenkning og epistemiske aktørskap.

Sammendrag

Dette kapittelet utforsker hvordan kunstig intelligens (KI) utfordrer tillitsbaserte relasjoner i den norske grunnskolen, og i hvilken grad gjeldende styringsdokumenter legger til rette for læreres profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK) i møte med dette. Mens KI radikaliserer behovet for mediekritikk, argumenteres det for at et ensidig fokus på kritisk dekonstruksjon kan svekke den grunnleggende tilliten som all utdanning og danning bygger på. Gjennom en teoretisk drøfting av tillitsbegrepet og en analyse av læreplanverket (LK20) og Utdanningsdirektoratets ressurser, belyser teksten spenningen mellom kritisk tenkning og tillit i en ny digital virkelighet, hvor grensen mellom menneskelig og maskinell kommunikasjon blir stadig mer flytende.

Sammendrag

Kunstig intelligens (KI) er en teknologi som inngår i pedagogiske praksiser i utdanningsfeltet. Dette aktualiserer spørsmål om innsikt, ansvar og dømmekraft blant lærere og lærerutdannere. I dette kapittelet undersøker vi, gjennom en utsagnsanalyse, hvilke diskurser som trer frem i møte med KI som et tidstypisk nøkkelproblem i utdanningsfeltet. Vi tar utgangspunkt i læreres forestillinger og holdninger, produsert i et undervisningsseminar ved to ulike videreutdanningsemner. Med støtte fra KI har vi identifisert sentrale temaer som deretter drøftes i lys av Klafkis danningsteori.

Sammendrag

Artificial intelligence (AI) is a sensitive topic in higher education. Furthermore, there is a significant gap between the policy framework and current practices. In this context, it is crucial to understand how best practices can be applied and how different challenges related to AI can be addressed. The aim of this chapter is to highlight international theoretical views on the responsible implementation of AI in higher education and the skills that are required. The research method of the study is a rapid review with a hermeneutic approach. The search strategy is based on studies concerning how AI could be responsibly implemented in higher education settings, including policy, skills, and ethical reflection. The inclusion criteria are: 1) studies from the last three years (2023–2025); 2) peer-reviewed, open-access articles; 3) articles written in English; and 4) databases Oria, ERIC, and EBSCO. Based on the findings, the discussion was structured into three dimensions: Policy Framework and Institutional Support, AI Pedagogy, and Ethical Aspects.

Sammendrag

I dette essayistiske kapittelet utvikles begrepet samhandlingsberedskap som en normativ utvidelse av digitalt medborgerskap. Begrepet retter oppmerksomheten mot barns og unges digitale ansvar for den Andre som en relasjonell forpliktelse. Barn og unge er daglig vitner til svært skadelig digitalt innhold der andre mennesker skader seg selv eller blir skadet, og dette påvirker trolig hvordan de forstår seg selv som mennesker i vår tid. Nasjonale policydokumenter vektlegger kunnskap om elevers selvbeskyttelse, ferdigheter og rettigheter på nett, men gir samtidig begrenset rom for å forstå den etiske kompleksiteten barn og unge møter i digitale rom. Internasjonale studier kritiserer også det ensrettede fokuset på digitale kompetansemål og den manglende vektleggingen av etiske perspektiver når det gjelder skadelig innhold på nett. Samhandlingsberedskap foreslås her som et begrep som kan gi språk for dilemmaene barn og unge møter i digitale miljøer. Drøftingen tar utgangspunkt i Emmanuel Lévinas’ ansvarsetikk og Gert Biestas teori om subjektivering. Begrepet er også inspirert av det talmudiske uttrykket arevim ze laze, «vi er ansvarlige for hverandre», som understreker at ansvar ikke primært er et individuelt valg, men et etisk kall i fellesskap. Kapittelet belyser hvordan ansvar ofte forstås gjennom atferd og ferdigheter, og hva som står på spill når etisk danning reduseres til normstyring. Samhandlingsberedskap utvikles for å bidra til en mer relasjonell forståelse av digital dannelse.

Sammendrag

Kapittelet undersøker hvordan litteraturundervisning kan fremme danning og kritisk literacy i en skolekultur preget av målstyring og høy medietetthet. Jeg argumenterer for to komplementære grep: (1) kultivering av et eksplisitt metaspråk om danning – fortellinger og begreper som tydeliggjør fagets dypere formål – og (2) etablering av transparente praksisfellesskap der læreren modellerer kritisk refleksjon, standpunktstaking og «radikal toleranse». Med støtte i Rosenblatts transaksjonelle leseteori, Bruners skille mellom narrativ og paradigmatisk tenkning, Gees literacy-begrep og Lave og Wengers teori om situert læring viser kapittelet hvordan veksling mellom estetisk innlevelse og analytisk distanse gir elever verktøy til å identifisere implisitte verdensbilder og bearbeide verdikonflikter. Drøftingen forklarer hvorfor litteraturens danningspotensial ofte underrealiseres – gjennom selvbekreftende lesing og en individfokusert klasseromsdiskurs – og hvordan metaspråklige samtaler kan gjøre «det usagte» synlig og meningsfullt. Avslutningsvis skisseres implikasjoner for lærerrollen som demokratibygger og for lærerutdanningen, og det argumenteres for at metaspråk ikke er et mål i seg selv, men en nødvendig betingelse for å realisere norskfagets danningsmandat.

Sammendrag

Religions- og trosfrihet og ytringsfrihet er grunnlovfestede rettigheter i Norge, men kan bli utfordret av andre lover og nye verdiprioriteringer i samfunnet. Ifølge trossamfunnsloven er Norge et livssynsåpent samfunn med rikelig rom for religiøse uttrykk i det offentlige rom, og i norsk skole skal opplæringen ifølge formålsparagrafen vise respekt for den enkeltes overbevisning. I praksis mener ulike minoriteter at lovlige verdier og praksiser som er viktige for dem, i noen tilfeller ikke blir tillagt samme vekt som majoritetsbefolkningens verdier, og at dette gir seg utslag både i rettsapparatet og i saksbehandlingen i Diskrimineringsnemnda. Dette blir undersøkt i en ekstremcaseanalyse som omfatter caser med det til felles at minoritetenes verdier ikke samsvarer med majoritetens. Forskningsspørsmålet er: Er tros- og ytringsfriheten under press i samfunn og skole i Norge i dag? For å besvare spørsmålet har jeg benyttet teori av Charles Taylor og teori av Torgersen og Sæverot, samt deres pressdimensjonsanalytiske modell. Analysen viser at det, i gitte tilfeller, både er ytre, indre og tilslørt press på minoriteter som følge av deres religion, livssyn og/eller politiske syn.

Sammendrag

This chapter examines pedagogical practices in teacher education in Madagascar under conditions characterised by unstable electricity, costly internet access, and limited availability of digital devices. Drawing on theories of Bildung (education and formation), literacy studies, and sociomaterial approaches, it analyses how teacher educators navigate conditions of digital scarcity through flexible, low-tech teaching strategies. The study is based on semi-structured interviews with teacher educators at SFM in Fandriana, Madagascar, and focuses particularly on how teaching, assessment, and inclusion are organised in environments where digital infrastructure is unstable or absent. The findings show that teacher educators employ a range of pragmatic solutions, such as blackboard-based instruction, group sharing of mobile phones, and parallel teaching plans, to ensure continuity and participation. At the same time, the study highlights how limited digital access affects assessment practices, learning outcomes, and students’ opportunities to develop digital competence. The chapter argues that pedagogical quality in resource-constrained contexts depends largely on professional judgement, relational work, and didactic adaptation rather than on technology alone.

Sammendrag

Kapittelet drøftar status og framtidsutsikter for ansvarsmodellen i nordisk journalistikk, med særleg blikk på rolla til allmennkringkastarane. Drøftinga baserer seg på ei systematisk spørjeundersøking av 2585 journalistar frå dei fem nordiske landa (av desse kom 660 frå allmennkringkastingsselskap). To forskingsspørsmål er stilt: (1) Korleis forstår nordiske allmennkringkastingsjournalistar rolla si, samanlikna med journalistar frå andre vestlege land? (2) Kor representative er journalistane for befolkninga når det gjeld politisk ståstad? Resultata viser at nordiske allmennkringkastingsjournalistar rangerer den kritiske rolla høgst, men rolla står markant svakare i Noreg enn i Danmark. Vidare framstår dei norske respondentane som meir publikumsorienterte, meir intervensjonistiske/aktivistiske, og meir tru mot staten enn kollegaene i andre nordiske land. Når det gjeld politisk syn, definerer journalistar i heile Norden seg over på venstresida. Bidraget peikar på utviklingstrekk som tyder på at ansvarsmodellen er på tilbaketog, mellom anna fordi avstanden mellom journaliststanden og folk flest synest å bli større.

Sammendrag

Dette kapittelet undersøker hva som kjennetegner forståelsen av og hensikten med etikkundervisning i norske journalistutdanninger. Studien bygger på en kvalitativ analyse av studieplaner samt intervjuer med emneansvarlige for etikkundervisningen ved de norske journalistutdanningene. Studien viser at etikkundervisningen er profesjonsrettet og praksisnær. Undervisningen er i stor grad integrert i praksisemner, og refleksjon forstås primært som vurdering av egne handlinger i lys av etablerte normer og regler. Etikkens mer allmennmenneskelige og dannende side er i liten grad eksplisitt til stede. Dette framgår både av studieplanene og av de emneansvarliges beskrivelser av undervisningen. Studien diskuterer funnene i lys av et dobbelt perspektiv på etikkundervisning, og stiller spørsmål ved om journalistutdanningens vektlegging av profesjonsetikken går på bekostning av refleksjon rundt mer allmennetiske problemstillinger og danning.

Sammendrag

Dette kapittelet undersøker hvilke typer saker imamer uttaler seg om i mediene, og hvilket budskap de formidler. Vi har gjennomført en tekstanalyse av nyhetsartikler publisert i perioden 2021–2024. I analysen anvender vi teoretiske perspektiver på mediering og integrering. Funnene viser at sakene der imamer kommer til orde, ofte dreier seg om to temaer: krig og konflikt eller religion, ofte i sammenheng med integrering. Kapittelets bidrag er å vise hvordan imamenes stemmer og medierte budskap bidrar til å nyansere den offentlige samtalen om islam. Imamenes hovedbudskap er at muslimske verdier i stor grad samsvarer med norske verdier, at muslimer bidrar til fellesskapet, og at de samtidig er en sårbar og utsatt minoritet.

Sammendrag

Kapittelet analyserer hvilke sentrale menneskelige verdier som kommer til uttrykk i første sesong av serien Team Pølsa på NRK, og hva som skjer når verdier kolliderer. Funnene ses i lys av allmennkringkasterens samfunnsansvar. Schwartz’ teori om grunnleggende menneskelige verdier utgjør det bærende teoretiske rammeverket, og tematisk analyse brukes som metode. De sentrale verdiene i serien kan særlig knyttes til tre temaer: målet, individet og laget. Temaet målet kjennetegnes av verdier som ambisiøst mål og ansvar. For individet vektlegges verdiene å være som andre, mestring og respekt for individet. Å være en del av et lag, å kunne stole på hverandre og vise omsorg er sentrale verdier knyttet til laget. Prestasjon som verdi er sentral i verdikonfliktene knyttet til både lag og individ. Samtidig er det rom for den enkeltes begrensninger og sårbarhet. Gjennom serien evner NRK å oppfylle deler av sitt samfunnsansvar ved å vektlegge noen grunnleggende menneskelige verdier og gjenspeile noe av mangfoldet i befolkningen.

Sammendrag

The chapter explores how NRK and TV 2, Norway’s two Public Service Media companies, came to be major providers of digital educational material. Both educational initiatives emerged as a reaction to wider societal changes brought about by advancements in digital technology. We argue that these initiatives, called NRK School and The Pupil Channel, developed through a complex interplay of technological changes, economic considerations, governmental regulation and policy, and individual initiatives. The empirical material consists of a series of interviews with current and former employees involved in the start-up and further development of NRK School and The Pupil Channel. The article aims to contribute to a broader understanding of the digitalisation of the Norwegian school system, seeing digitalisation as a complex process of societal transformation and agency, rather than an isolated phenomenon within the domain of education.