Den norske barnehagelærerutdanningen er et komplekst og mangesidig utdanningsløp. Den består av praktisk og faglig kunnskap, har flere vitenskapelige og akademiske dimensjoner å ivareta, og berører samtidig i høy grad eksistensielle og relasjonelle sider ved det å være menneske.

I denne boken ses det nærmere på to sentrale dimensjoner ved denne kompleksiteten, nemlig profesjonsrelevans og danning. Gjennom interessante metaperspektiver, samt innsikt i et utvalg praksisnære forsknings- og utviklingsarbeid, belyses spørsmålet om hvorfor og hvordan man kan forstå barnehagelærerutdanningen som «noe mer enn en utdanning». Metaperspektivene løfter fram grunnleggende pedagogiske og idehistoriske forhold som har betydning for hvordan studenter dannes og utdannes i studiet – og dermed kvalifiseres til profesjonsutøvelse på barnehagefeltet. Kapitlene med forsknings- og utviklingsarbeider presenterer et bredt spekter av funn fra nyere kvalitativ forskning. Her dekkes temaer som sang, materialitet, simulering, casedialoger og læringsgrupper i undervisningen, læreres refleksive praksisforskning, og studenters erfaringer med samspillsobservasjoner, ledelsesrefleksjoner og trepartsamtaler i praksis.

Boken henvender seg til forskere og undervisere i lærerutdanninger, og er dessuten relevant for ledere og profesjonsutøvere i barnehagefeltet. Den gir også innblikk i aktuelle forskningsmetoder innenfor utdanningsvitenskap.