Omtrent nitti tusen nordmenn ble etterforsket for landssvik etter andre verdenskrig. Av disse var det trettiåtte forfattere. De fleste av dem ble etterforsket for NS-medlemskap og litterær propagandavirksomhet, men de ble også etterforsket for å bistå fienden gjennom andre handlinger, blant annet: angiveri, profitørvirksomhet, deltakelse på diktermøte i Weimar, kjøp av flyktningegods og verving som frivillige til SS på «Østfronten». Litterært landssvik dokumenterer dette omfanget og kartlegger for første gang hvilke forfattere som ble etterforsket. Boka finner at det er langt flere enn tidligere forskning har antatt. Videre analyserer boka hvordan forfatterne begikk landssvik, og deres ulike veier frem til det. Sakene til disse trettiåtte forfatterne forteller mye om mellomkrigstidens kulturliv og nazistenes forsøk på å ensrette kulturlivet i Norge.

Litterært landssvik tar for seg kjente forfattere som Åsmund Sveen, Rolf Jacobsen og Knut Hamsun, men vier mer oppmerksomhet til de mindre kjente som Cally Monrad, Carl Lie og Eli Quisling Nordvik – og de trettito andre som ble etterforsket i landssvikoppgjøret. 

Hvordan var litteraturen en del av forfatternes landssvik? Hvordan ble de dømt som forfattere i oppgjøret? Og hadde oppgjøret noen konsekvens for hva vi tenker på som forfatterens samfunnsoppgave? Slike spørsmål drøftes underveis i gjennomgangen, og samlet til slutt.