I utviklingen av denne boken har vi tatt utgangspunkt i det maritime fagmiljøet i Vestfold og Institutt for maritime operasjoner. Hensikten har vært å skrive ut noen av de mange fortellingene og de ulike teoretiske blikkene fagmiljøet lever i og utvikler. Boken er en del av arbeidet ved Senter for fremragende undervisning COAST og var en mulighet til å skrive frem noe av den kompetansen knyttet til læring i maritim næring som instituttet, og konsortiet COAST, besitter.
Vi ønsker å takke våre kolleger for bidrag og spennende diskusjoner, men også ledelsen ved IMA, Tor-Inge Myklebust Lie og Monica Husby, for praktisk administrativ støtte i skriveprosessen.
Bokens ulike kapitler bygger opp rundt temaet læring i maritim næring i stort. Det vil si at det er en spenning i tematikken, både med tanke på læringsperspektiv, men også i betydning maritim næring. Begge deler rommer mange forskjellige former for både kunnskap og praksiser. Boken får tydelig fram spennet hvordan ulike tematikker både speiler og utfyller hverandre. Boken består av åtte ulike kapitler som ved en flerfaglig tilgang alle belyser sider ved formell og uformell læring i det maritime feltet.
I kapittel 1 utleder Haavardtun og Magnussen hvordan organisering av læring i high-reliability-organisasjoner kan feile og bidra til ekspertlæring. I framtiden vil den maritime næringen alltid befinne seg i et press mellom sikkerhet og økonomi, mellom det kjente og det ukjente, hvor det uforutsette kan inntreffe. Kapitlet peker mot at det eksisterer mange forskjellige typer skip, slik at standardiseringen i et slikt perspektiv alltid vil bli generell.
Et sentralt tema i kapittel 2, skrevet av Øhra og Magnussen, er knyttet til hva kunnskap faktisk er, og hvordan og hvorfor simulatortrening kan legitimeres som et sentralt og viktig perspektiv innenfor informasjon og kommunikasjonsteknologi i utdanning. Som svar på disse spørsmålene problematiseres en fenomenologisk kunnskapsforståelse som grunnlag for utvikling av en meningsfull simulatorpedagogikk. Det peker på dilemmaer en veileder kan stå i. Et slikt dilemma er knyttet til nivået av ekspertise og innlæring, og hvordan en kanskje må forandre tilnærming med utgangspunkt i studentenes ulike nivåer av ekspertise.
Kapittel 3 er skrevet av Sjøen og Lutzhoft, og problematiserer evaluering av norske maritime kadetter opp mot regelverket. Gjennomføres assessment av kadetter i samsvar med gjeldende regelverk? Kapittelet begynner med å beskrive utdanningsløpet for oppnåelse av kompetansesertifikat. En av konklusjonene fra undersøkelsene som er gjort, er at det er vanskelig å definere hva vurdering er eller skal være i henhold til både internasjonalt og norsk regelverk. Resultatet fra kapittelet indikerer at ikke alle respondentene har gjennomført vurdering i tråd med gjeldende lover og regler.
Magnussen og Torgersen peker i kapittel 4 på at voksne studenters holdning til studentevaluering kan være av en slik art at den hemmer selve læringsprosessen. Den voksne lærende (studenten) kjennetegnes ofte av en etablert væremåte og kan oppleve det å gjøre feil som kraftfullt og negativt. Det blir da viktig for instruktøren å kartlegge holdninger og tilrettelegge treningsprogrammet slik at holdninger endres, og at negative holdninger ikke oppstår under treningsprogrammet. Praktiske metoder for dette skisseres i kapittelet, for eksempel «didaktiske dialoger» og «kompensatoriske teknikker».
Haavardtun og Berg diskuterer i kapittel 5 rollemodeller i maritime operative lederutdanningene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og Sjøkrigsskolen (SKSK). De tar utgangspunkt i refleksiv praksisforskning og drøfter ulike aspekter ved operativ ledelse. I kapitlet diskuteres danning/utdanning av kandidater til operative lederstillinger i Marinen og innen sivil skipsfart, og en foreløpig danningsmodell presenteres. En konklusjon er at også lærestedene som institusjon må være bevisste på hvilke holdninger og atferd studenter og kadetter skal ha med seg ved endt utdanning.
I kapittel 6 tar Christiansen utgangspunkt i en kognitiv oppgaveanalyse av erfarne overstyrmenn. Analysen har to fokusområder: For det første å avdekke ekspertkunnskapen som offiserene brukte for å oppdage tekniske feil og problemer om bord på skipene sine, og som ikke ble oppdaget av det nåværende skipsovervåkingssystemet. For det andre å undersøke hvordan denne overvåknings- og feilsøkingsprosessen kan automatiseres og implementeres i SMS- og maskinromssimulatorene gjennom opplæring og evaluering. Kapitlet viser at informasjon kan gå tapt i overgangen fra menneskelig overvåking på stedet til automatisering og autonomi, og at det må tas spesielt hensyn til den tause kunnskapsdimensjonen.
Kapittel 7, skrevet av Haavardtun, Mallam, Møller og Høifødt, viser at summative vurderinger har en tendens til å bli utført med tradisjonelle vurderingsmetoder. Eksempler på dette er skriftlige eller muntlige prøver. Denne artikkelen beskriver studentenes syn på tre ulike praktiske vurderinger ved bruk av en simulator for opplæring i marine motorsystemer (Big View). Kapitlet peker mot at fokuset på rettferdighet i gjennomføringen av en praktisk eksamensvurdering er viktigere enn behovet for et totalt objektivt vurderingsregime.
Kapittel 8 er skrevet av Øiestad, Schøyen og Sætesdal og handler om sjøfolks arbeids- og levevilkår om bord på FSRU-skip sammenlignet med konvensjonelle LNG-tankere. På FSRU-skip opptrer mannskapet som terminaloperatører og ikke som sjøfolk. Dette faller delvis utenfor de eksisterende reglene og forskriftene som er fastsatt av den maritime næringen, og som kanskje ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til av LNG-rederiene. Et uønsket resultat kan være situasjoner med stress blant mannskapet, noe som på sikt kan føre til utmattelse og få konsekvenser for sikkerhetsorienteringen. Arbeidsmengde og stressfaktorer introduseres og analyseres opp mot eksisterende kunnskap om regler og forskrifter for å redusere fatigue.
