Hvis menneskene fikk bukt med volden – både den fysiske og psykiske – ville konfliktene nærmest løst seg av seg selv. Konflikt er først og fremst et mellommenneskelig problem, det oppdager man ved å sammenlikne mennesket med andre arter. Ettersom mennesket ikke er så grunnleggende styrt av instinkter som dyr, har vi en viss valgfrihet i forhold til vold og konflikter. Vold blir med andre ord et moralsk problem. Når noe blir kalt vold, mener man at det nettopp ikke er bygd på instinkt, men refererer til en moralsk dimensjon. Voldsforskere bruker ikke begrepet vold om dyr, men forbeholder det den menneskelige sfæren. Man kan si det slik: Dyr kan ikke klandres for vold.
Dersom mennesket hadde forholdt seg mer som dyr til konflikter, ville det «løst seg» ved at man trekker seg tilbake når overmakten blir stor, og ikke blir stående igjen for å være sikre på at æren er i behold. Men mennesket gjør jo ikke alltid det. Tvert imot. Historien er full av beretninger om seier mot alle odds. Ikke sjelden har en liten hær slått ut en overlegent større hær, og historiebøkene kan fortelle om mang en David som har overvunnet Goliat.
Intense konflikter har en tendens til å skape ufrivillig likhet. Grensene mellom en selv og den andre utviskes. Det store paradokset er jo at dess sterkere rivaliseringen er, dess mer ulik tror man at man er fra de andre. På den måten skaper vold en akutt likhet mellom de berørte – mens de involverte tror de er mer og mer forskjellig fra hverandre. Dette er selve ur-paradokset innenfor all relasjonsforståelse, selve aksen mellom en troverdig og en ikketroverdig relasjonsteori.
De fleste modeller frigjort fra etiske og religiøse perspektiv er ofte voldelige. Det er likevel ikke sikkert at en person som flørter med voldelige idealer blir voldelig, spesielt ikke dersom han har andre, mer fundamentale idealer bak voldsidealene. Problemet oppstår når vi mister normene som kan punktere de mer mediestyrte idealene.
Går man tilbake et hundreår eller mere ble rivalisering og konflikt forsøkt regulert gjennom klasser og privilegier. Dersom man forestiller seg et slikt samfunn preget av akutte konflikter, vil hierarkiet fungere som en konfliktdemper. Når en bonde forholdt seg til en adelsmann i middelalderen, ville nettopp standsforskjellen virke preventivt i forhold til rivalisering. Når et samfunn ikke lenger ser seg tjent med disse inndelingene, blir nettopp klasseinndeling og privilegier grobunn for vold – slik som under den franske revolusjonen.
På det radikale 60- og 70-tallet ble intellektuelle fascinert av det faktum at vold og urettferdighet kunne avleses i de historiske linjene. Man snakket da om strukturell vold. Denne tendensen var ikke bare innenfor samfunnsvitenskapene, men også innenfor humaniora. I denne antologien ser vi imidlertid på vold mer som et psykologisk og dagsaktuelt problem.
Hvordan er det i dag? Kan vi endelig få bukt med volden? All fornuft peker mot fredelige løsninger. Men når vi ser bakover i historien, kan det se ut som om det er avmytologiseringen av volden som har bidratt til å skape rasjonalismen, og ikke omvendt. Med andre ord, fornuften er ikke så sterk som vi tror. Framtida beror i grunnen på om den enkelte klarer å snu konflikt og potensielt eskalerende vold henimot fredelige løsninger. Gjør vi det, bidrar vi til å grunnlegge et samfunns raffinement – uten vold og konflikt – et samfunn hvor offeret blir ivaretatt.
Grunnen til Vestens økonomiske suksess må ses i lys av et fredelig samfunn. I dagens vestlige demokratiske samfunn er det statistisk mindre vold enn i autokratiske samfunn. Likevel kan det oppstå vold og konflikter når alle blir like, når det ikke finnes noe fristed fra imitasjon og rivalisering. Når det ikke er forskjeller, når det er ingen forskjell på ung og gammel, fattig og rik, mann og kvinne, vil rivalisering lett flyte inn i alle områdene i livet. Alle konkurrerer med alle.
Menneskeverdet i Vesten har, innenfor de fleste områdene, blitt sterkere. Massen opplever i dag en langt større grad av komfort og personlig frihet enn før.1 Selv om bristene i et moderne samfunn er mange, har den gradvise utviklingen mot et mykere og mer liberalt samfunn skapt et klima hvor man står svært fritt i forhold til selvutvikling og kreativitet. Det at man i Vesten tillater så høy grad av rivalisering, kommer nettopp av at man har så sterke tabuer mot vold.
Utviklingen mot stadig større frihet har ført til en opphevelse av tabuer og frihet til å velge en rekke individuelle livsstiler, samtidig som individualismen og tabuenes fall også har ført til en kultur hvor potensialet for vold er ekstremt. Det er bare å innse at denne livsstilmessige friheten skaper mange tapere. Med en kultur som fokuserer mer og mer på tapere og vinnere, finner vi også roten til vold.
Denne antologien har en bred inngang til voldstematikken. Legger man en faglig og tematisk innramming til grunn, ser vi at antologien har et stort spenn som berører både skole, idrett, musikk, litteratur og kjønn. På et mer sjangermessig plan deles antologien inn i to hovedområder: del 1, som ser på vold i en samfunnskontekst, og del 2, som ser nærmere på hvordan vold kommer til uttrykk i ulike tekster og myter. Det er med andre ord en bok som har svært ulike innfallsvinkler til vold som tema. Det har vært et ønske fra vi startet med idéen om å skrive en antologi om vold, at vi ikke ville begrense den til et gitt fagområde eller en gitt sjanger, men ha en mer åpen inngang til feltet. Det skyldes, som vi vil se i innledningskapittelet, at vold fremtrer i svært mange ulike former og avskygninger. Det henger også sammen med at antologien har sitt utspring fra forskergruppen Religion, kultur og livstolkning ved Høgskulen på Vestlandet, hvor flere av bidragsyterne er medlemmer. Samtidig har vi invitert inn noen eksterne kolleger. Målet har ikke vært å skrive en systematisk eller sammenhengende antologi om vold, men å få frem ulike innfallsvinkler til voldstematikken med utgangspunkt i de fagene som bidragsyterne representerer og arbeider innenfor.
Arbeidet med antologien har vært svært spennende. Her har vi som bidragsytere fått mulighet til å utforske egen voldstematikk knyttet til våre fag, samtidig som vi som redaktører har fått innblikk i medkollegaers tilnærming til og utforskning av vold inn mot sine fagfelt. Vi vil rette en stor takk til bidragsyterne for de interessante refleksjonene vi har hatt omkring vold underveis i arbeidet med bokprosjektet, og for deres endelige kapittelbidrag. En særlig takksigelse skal gis til forlagsredaktør Balder Holm for at han i sin tid tente på prosjektet og får hans støtte og veiledning gjennom hele prosessen frem til utgivelse. Til slutt vil vi takke hverandre som redaktører, for et godt faglig samarbeid.
Bergen, 13. november 2024
Per Bjørnar Grande og Ove Olsen Sæle
