Ole Pedersen Haugsten fikk noen uvanlige erfaringer i livet. Han ble som voksen innlagt ved Reitgjerdet asyl, erklært sinnssyk og farlig for den offentlige sikkerhet. Likevel ble han utskrevet derfra etter bare fem måneder. Han måtte til observasjon på både Østmarka og Gaustad før han endelig ble friskmeldt, deretter søkte han staten om erstatning for uriktig innleggelse i asyl. Til sist tok livet hans helt andre vendinger da andre verdenskrig rammet Norge. Boken forteller historien om en enkelt pasient ved en spesiell institusjon, og bringer oss tettere på hvordan rettspsykiatrien og sentrale rettsinstanser fungerte tidlig på 1900-tallet. Historien om Ole er full av etiske, faglige og moralske gråsoner som preger institusjonspsykiatriens rolle.