Samvittighetsfrihet: Demokratiets sikkerhetsventil

Hans Morten Haugen

doi:10.55669/oa6910

Boken Samvittighetsfrihet – Demokratiets sikkerhetsventil søker å finne svar på hvordan støtte minoriteter i deres legitime rettighetskamp, og samtidig skape fellesskap og solidaritet. Slik søker boken å bidra til bedre samfunn i en tid preget av motsetninger, polarisering og hard identitetspolitikk.

Samvittighetsfriheten er en del av det internasjonale menneskerettighetsvernet; den anerkjennes sammen med tros-, livssyns- og tankefriheten. Samvittighetsfriheten defineres i boken som å handle om en dyp og konsistent overbevisning om at man ikke kan delta i aktiviteter man mener er skadelig for andre, og man søker derfor å fritas fra slike aktiviteter.

Boken presenterer framveksten av samvittighetsfriheten og beskriver utfordringer og dilemmaer innenfor fire samfunnsområder: (i) å gi ulike former for hjelp til såkalte papirløse; (ii) reproduksjon, liv og død-beslutninger og vaksiner; (iii) opplæring av barn, hvordan barn lærer og får tilbakemelding, og hva skoler kan undervise om; og (iv) lojalitet til statlige myndigheter, inklusive det å forsvare en stat med våpen.

Som det kommer fram, er boken svært aktuell for en rekke profesjoner og kan gi hjelp for profesjonsutøvere og andre til å både reflektere og praktisere bedre.

Sammendrag

Dette er den første boken om samvittighetsfrihet i Norge. Når vi erkjenner hvor mange av debattene som i sin kjerne handler om samvittighetsfrihet, er dette overraskende. Den økte polariseringen, altså større oppslutning om partier og standpunkter på hver side, ser ikke ut til å flate ut.

Dersom vi kaster et blikk på våre to skandinaviske naboer, finner vi at to sentrale tradisjoner er under press. Den danske åndsfrihetstradisjonen utfordres av politikere som vil gripe inn på stadig flere områder, ut fra en forståelse av hva som fremmer danskhet og samhold. Danskhet er kort fortalt det som er særegent dansk.

Den svenske konsensustradisjonen er på få år erstattet av en polarisering som er langt sterkere enn hva vi finner i Norge. Konsensustradisjonen i Sverige har preget lovene, slik at samvittighetsoverbevisninger i mindre grad tillates. Jeg støtter en norsk modell framfor en svensk.

Samtidig mener jeg at det må stilles klare krav til hva som utgjør en ektefølt overbevisning, nemlig at man tillates å unnlate å handle på måter man mener vil være til skade for andre. En slik overbevisning trenger ikke å respekteres av andre; det holder at den tolereres.

Kloke tanker om samvittighetsfrihet har vært tenkt i Norge, blant annet om samvittighetsfrihet i arbeidslivet. Det siste tiåret har vi sett at samvittighetsfrihet også dreier seg om situasjoner som ikke handler om ens arbeidsforhold. Denne boken viser dette.

Undertittelen – Demokratiets sikkerhetsventil – handler om at demokrati må være mer enn et styre av den politiske majoriteten. Jeg mener at det ikke er en klisjé å hevde at kvaliteten på et demokrati bestemmes av hvordan alle minoriteter behandles. Samtidig har jeg tre andre budskap i boken. Disse er forankret i min overbevisning om at frihet må gå sammen med ansvar, og at selvrealisering må gå sammen med forpliktelser overfor fellesskap – i flertall.

For det første er ikke samvittighetsfrihetsvernet absolutt, selv om ingen kan hindre individers frie tenkning. For det andre er det personer som påberoper seg samvittighetsfriheten, som selv må forsøke å overbevise andre om samfunnsverdien av egen overbevisning. For det tredje gir menneskerettighetene hjelp når ulike rettigheter og hensyn skal veies opp mot hverandre.

Det er mange som har hjulpet til i arbeidet med denne boken, og noen ønsker ikke å bli nevnt. Jeg løfter fram Knut Alfsvåg, Torleiv Austad, Gunnhild Felde, Kjetil Fretheim, Gyrid Gunnes, Petter Haagensen, Rolf Kjøde, Morten Magelssen, Eden Abraham Paalgard, Hans Magnus Solli, Hadi Strømmen Lile, Sturla Stålsett og Arne Viste. Jeg vil også takke en anonym fagfelle. Takk går også til Hilde Trygstad, som forvalter publiseringsmidler for åpen tilgang ved VID vitenskapelige høgskole, og Randi Synnøve Tjernæs ved Diakoniprogrammet for økonomisk støtte. Stor takk også til Gosia Adamczewska i Fagbokforlaget for stor hjelp; du gav bokprosjektet ny giv! Min livsledsager, Ellen Marie Torjussen, har vært lyttepost underveis. Det har også vært inspirerende å sluttføre arbeidet med en sønn som har blitt politisk aktiv – i AUF. Elias formidler på utmerkede måter i offentligheten – blant annet 1. mai-tale – om hvordan vi framover kan opprettholde det han i talen framholdt som «verdens beste samfunn». Denne boken er tilegnet ham og dem som skaper og inspirerer små og store fellesskap. Oslo, 28. august 2016 Hans Morten Haugen

Hans Morten Haugen

er dr.juris og dr.philos. (statsvitenskap; begge fra Universitetet i Oslo). Han er professor i internasjonal diakoni ved Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap, VID vitenskapelige høgskole.

Navigasjon